10.08.16

I dag er det 368 dager siden jeg flyttet ned til Kristiansand.

Hvordan året mitt har vært?

Helt forferdelig.

I løpet av dette året har jeg kun sett mamma og pappa 5 ganger. Oktober, desember, april/mai, juni og juli. "Det er jo mange ganger, tenk på de som aldri ser foreldrene sine!". Det er ikke mange ganger for ei som i 19 år har vært avhengig av foreldrene sine og som i fjor sommer aldri hadde vært mer enn tre uker uten foreldrene sine. Jeg har jo bodd for meg selv før, men da var det alltid bare å ringe eller sende melding om at jeg ville hjem, så kom de enten og hentet meg, eller hentet meg på bussen. Nå bor jeg 12 timer unna, 11 timer lengre enn forrige gang, og det er skummelt. Det er ikke lengre bare å sende melding og spørre om de kan hente meg, hvert besøk må planlegges ned til den minste detalj, før penger skal spares opp. Jeg savner mamma og pappa. Jeg savner lillebror. Jeg savner storesøster og tanteungene mine, og jeg savner storebror. Og det gjør så vondt.

Ikke har jeg hatt noe å gjøre dette året. Jeg bestemte meg jo for å flytte først etter at søknadsfristen til skoler var gått ut, og det å få seg jobb var ikke bare lett. Hver dag det siste året har jeg gått hjemme uten noe som helst å gjøre. "Aaah, det kommer til å bli SÅ godt med ett friår!". Vel gjett hva, det er det dummeste jeg har gjort, og jeg har flere ganger angret hjerterått på at jeg flyttet når jeg gjorde. Jeg hadde skoleplass i Molde, og jeg føler meg kjempepatetisk som kastet den bort. Det å sitte hjemme dag inn og dag ut er ikke så gøy etter den første måneden, tro meg. Det ble til slutt til en ond sirkel, og jeg ble helt isolert. Hadde ingenting å gjøre om dagene, la meg sent, stod opp sent, dro ikke ut blant mennesker fordi let's face the fact: jeg hadde ingen å dra ut med. Absolutt ingen. Jeg hadde jo blitt kjent med noen herlige mennesker gjennom Eldar, men ingen jeg følte meg så på bølgelengde med at jeg følte det var okei for meg å spørre om å finne på noe. De var Eldar sine venner, ikke mine, og selv om jeg så på de som venner så var det jo ikke sikkert at de så på meg som noe annet enn "dama til Eldar". 

Og alt dette styret med nytt sykehus, nye leger, nye sykepleiere, ny fysioterapeut, ny sosionom, ny you name it. Lange, trauste samtaler som jeg hadde hatt en milliard ganger før, og som jeg var møkk lei av. Såkalte "bli kjent-samtaler". Om jeg var negativt innstilt til det? Gjett! Så var det å komme inn i NAV sine systemer her nede, for en reise! Der har jeg enda ikke fått møtt min nye saksbehandler! Hjemmehjelpen som skulle fungere som motivasjon for meg med tanke på spising og medisinering funker ikke til annet enn unødvendig stress. De skulle ha vært her på mandag. De kom aldri på mandag. Jeg satt hjemme hele mandag fra klokken 12:30 og ventet på at telefonen skulle ringe, frem til jeg klokken 18:00 ga opp håpet og innså at de ikke kom. Jeg har fått ny psykolog oppi det hele. En mann denne gangen. Jeg har småproblemer med å åpne meg for menn, og skjønner ikke hvorfor jeg måtte få han når jeg likte hun forrige så godt! 

Jeg sover lite (i skrivende stund er klokken 04:30), jeg er fylt til randen med angst, og stemmen i hodet mitt skriker "nå har du vært skadefri i snart 5 måneder, nå gjør det ikke noe at du sprekker!!!!!!" hver. Eneste. Forbanna. Dag. Jeg har også gått ned i vekt det siste året, og har vært nede på 48kg. Hurra spiseforstyrrelse! Føler meg patetisk som ikke greier å bli frisk fra dette snart. I tillegg til det har jeg sluntret unna medisinering igjen de siste to ukene, noe som igjen har ført til at jeg begynner å få større vanskeligheter med å puste igjen. Føler jeg ikke greier noe annet enn å være en stor bekymring for de rundt meg.

Hvordan året mitt har vært?

Absolutt fantastisk!

Jeg kan ikke sette ord på hvor mye jeg elsker Kristiansand, for å være helt ærlig. Hver gang jeg setter en fot utfor døren, en sjelden gang iblant, så forelsker jeg meg bare mer og mer i byen. Oppdager "nye" gater, ser på forskjellige bygninger med forskjellig syn, møter nye mennesker. Og det at jeg får dele dette med Eldar er så godt. Jeg elsker uttrykket han får når jeg greier å gå litt selv, i stedet for at han trekker meg på skateboardet som han pleier når jeg blir for sliten. Her om dagen var vi innom Frk. Larsen, favoritt-cafeén min som ligger tvers ovenfor leiligheten vår, og bare det å sitte der og drikke iste og spise verdens saftigste gulrotkake var så herlig. Jeg kunne se på Eldar at han var stolt, siden det faktisk var mitt forslag at vi dro dit etter at vi var ferdig med ærendet vårt den dagen. Jeg lever for sånne småting for tiden, kjenner jeg. 

Om kun noen få dager begynner jeg på skolen igjen! Jeg kjenner sommerfuglene i magen bruse bare ved tanken, jeg gleder meg utrolig mye til å komme videre med livet mitt og faktisk få noe å gjøre om dagene. Møte nye mennesker, "mine mennesker". Skape ett eget nettverk. Kunne komme hjem på ettermiddagen og ha noe å fortelle Eldar om når han spør hva jeg har gjort på, i stedet for å bare peke på tv-skjermen hvor det står en eller annen serie på. Komme inn i rutiner i hverdagen. Det kommer til å bli så godt!

Det jeg nesten gledet meg mest til med å flytte var det å få byttet sykehus. Jeg hadde ikke vært særlig heldig med sykehuset hjemme, og hadde ved flere anledninger blitt behandlet veldig dårlig der. Det tok ikke lang tid før jeg fikk innkallelse til samtale med ny lege, og alt jeg gjorde var å krysse fingrene for at denne legen skulle være bedre enn vedkommende hjemme. Det tok ikke mange minuttene før jeg innså at jeg var i tryggere hender der enn jeg noen gang hadde vært, og at legen absolutt ville hjelpe meg med hva enn jeg trengte! Ville jeg ligge inne begge ukene når jeg skulle ha kurer? Null problem! Ville jeg ha perm noen dager? Null problem! Trengte jeg at Eldar var hos meg? Da var det bare å si ifra så fikset de ekstra seng på rommet mitt! Jeg var så overveldet over det faktum at jeg ble behandlet som ett menneske og faktisk fikk den hjelpen jeg trengte. Det tok heller ikke lang tid før jeg ble hjertebarnet til noen av sykepleierene og en av de andre legene. Jeg har sykepleiere som kan finne på å komme inn på rommet mitt med en kaffekopp, før de glemmer seg helt bort sammen med meg og ikke tenker over tiden før de kikker på klokken og innser at det har gått nesten en time. Nå skal det faktisk sies at jeg hatt sykepleiere som har "kranglet" om å få ha rommet mitt i tillegg, er ikke det litt kult å tenke på? 

Noe av det jeg helt oppriktig grudde meg til var fysioterapi. Oppgjennom alle årene mine kan jeg telle på en hånd de jeg har gått overens med, og det med fingre til gode. Fysioterapeuter var mitt verste mareritt, og jeg hadde en vond klump i magen når det nærmet seg møtet med min nye fiende. Eller, jeg trodde vedkommende kom til å bli det, hvertfall. Men inn på rommet mitt kommer tidenes største solstråle. Siden dette var særdeles unormalt klarte jeg ikke la være å tenke at "ja okei så smiler hun nå, men det der kommer nok til å snu!". Fysioterapeuten min i dag er den av de som vet mest og har fått hørt på mest av klagingen min av menneskene "mine" oppå der til dags dato, og jeg kunne ikke tenkt meg noen bedre! Det er snart tre uker siden jeg snakket med henne sist, og jeg kan nesten ikke vente til neste avtale! Hun har to hunder, og har ved to anledninger fått de opp på sykehuset sånn at vi kunne gå tur med de på området. Hun har til og med tatt de med på tur selv etter at hun var ferdig på jobb! Hun klarer å motivere meg på måter som ingen fysioterapeut har gjort før, og hun klarer på en eller annen magisk måte å få meg til og ta innhalasjon og drenasje uten å ville kaste henne ut. All ære til henne! 

I løpet av dette året hjemmefra har jeg fått muligheten til å vise hva jeg virkelig er god for, og hva jeg faktisk klarer bare jeg går inn for det. Det har absolutt ikke vært enkelt å være Hanne dette året, men jeg har klart meg. Dag for dag, uke for uke, måned for måned. Ny psykolog, denne gangen mannlig. Hadde min første time med han forrige uke, og jeg ser frem til flere møter med han. Han var kjempekoselig, og jeg har på følelsen av at han komme til å klare å hjelpe meg mye. Per lørdag så har jeg verken gått opp eller ned i vekt de to siste ukene heller, og ligger stabilt på 52kg. Jeg har hvertfall ikke gått ned noe mer, og jeg er egentlig veldig fornøyd. Psyken halter litt og det er vanskelig å komme meg ut, men har heldigvis en super hjelp i Eldar som belønner meg rikelig om jeg kommer meg ut.

Ellers har jeg det egentlig ganske bra. Jeg bor i en flott toppleilighet midt i sentrum av Kristiansand, med kinoen 200m unna, og favorittcafeen tvers over gaten. Jeg har verdens fineste forlovede som støtter meg og hjelper meg med hva som helst jeg skulle trenge hjelp til, og som støtter meg gjennom alt jeg gjør. Vi har to små ørkenrotter som vi stortrives sammen med. Eldar begynner ett årsstudium i filosofi på UIA neste uke, samt at jeg begynner på studiespesialisering VG1. Jeg har lært så mye om meg selv og det å være "voksen" dette året, og jeg gleder meg til flere år hvor jeg kan fortsette å vokse som dette! 

01.06.16

Det ble veldig brått sommer her på sørlandet, og i dag er jeg rimelig sikker på at temperaturen har bikket 30 grader! Sola har stått på i hele dag, og fuglene kvitrer fra morgen til kveld. Sørlandet er så vakkert om sommeren, og jeg føler meg rett og slett superheldig som får lov til å oppleve min aller første sommer her nede! Innlagt på ett rom på sykehuset, med utsikt til garasjen hvor ambulansene plasseres når de ikke er i bruk, hvor jeg er så ensom at jeg tok meg selv i å svare på NSB-reklamens spørsmål "HAR DU noen gang tatt toget over Dovrefjellet?" med ett høyt og tydelig "jaa, for jeg må over der når jeg skal hjem til mamma og pappa!"...

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal klage like mye i dette innlegget som jeg har gjort tidligere, og at jeg for en gangs skyld skal prøve å være litt positiv! Nå begynner ting å gå fremover for meg, og jeg kjenner jeg har utrolig mye motivasjon til egenbehandling og medisinering for tiden.

Først og størst av alt, så har jeg og Eldar funnet oss leilighet sammen! Bare oss to! Selv om det har vært ett minne for livet å bo i kollektiv med de jeg har gjort (både på godt og vondt) så kjenner jeg at det skal bli veldig godt å flytte inn sammen med bare Eldar om en måned, og jeg ser veldig frem til det. Vi har funnet oss en kjempekoselig leilighet hvor vårt soverom blir på samme plan som kjøkken og stue, og jeg tror det kommer til å hjelpe meg mye i kampen om å få i meg mat. Slipper å pine meg selv ved å dra meg opp ei trapp "bare" for å spise. Sliter jo en del med leddsmerter i knær og hofter, og vet med meg selv at jeg helst ikke belaster de med mindre jeg absolutt er nødt. Som når jeg må på toalettet, for eksempel, med tanke på at toalettet er i underetasjen når vi flytter.

Enda en gladnyhet! I forrige innlegg så hadde jeg jo søkt på skole. I etterkant har jeg og sosionomen her oppe på sykehuset søkt på SMI-skolen her i Kristiansand. Sånn som jeg har forstått det, så er det en skole for oss som har utfordringer med å ta skole over vanlig løp. Litt sånn som Fannefjord VGS jeg gikk på hjemme i Molde før jeg bestemte meg for å bli sørlending! Vel, fra høsten av, så blir jeg student igjen! For gjett hvem som har fått skoleplass (det er meg)! Kjenner det skal bli utrolig godt å komme inn i rutine igjen, og få lov til å føle meg som ett "normalt" menneske med skole og lekser. Og endelig har jeg noe som er "mitt". Det siste året har jeg savnet å ha noe eget å styre med, og egne venner å henge med. Jeg er jo evig takknemlig for alle de skjønne og herlige menneskene jeg har fått bli kjent med via Eldar, Jannicke og Line, men en del av meg sier at de er "deres" venner, og ikke mine. En del av meg sier også at de sikkert ikke ser på meg som en så god venn som jeg ser på de, og at det derfor er uakseptabelt av meg å sende de en melding for å høre om de vil finne på noe med meg. Den delen av meg sier også veldig klart og tydelig ifra at om de sier ja, så gjør de det nok bare ut av sympati. Skal ikke være lett å være Hanne! 

Om 15 dager står Iron Maiden konsert med pappa og Eldar for tur, og gjett om noen gleder seg! Bare konserten i seg selv har vært utrolig stor motivasjon for meg i det siste, med tanke på at CFen har innhentet meg ganske greit. Jeg har fått meg ny bestevenn om dagen, han heter Otto, og er en oksygentank (tok dere den? Oksygen - O2 - Otto? Jeg lover at jeg er morsom!) som jeg er nødt til å ha med meg når jeg skal noe, siden pusten min ikke klarer å henge helt med for tiden. Det å endelig skulle få sett ett av mine favorittband fra før jeg var født er virkelig en grunn til å gjøre en bedre jobb fremover! Og når jeg går ut fra Telenor Arena, dødssliten og lykkelig, så kan jeg tenke på at jeg da har fått sett 3 av mine 4 store band fra barndommen! AC/DC, Mötley Crüe, og da Iron Maiden. Da mangler jeg bare KISS, så kan jeg dø lykkelig! 

Og ikke nok med det! Om 16 dager, den 16 juni, så har jeg gått 2 år uten å kaste opp! (Sett bort i fra i fylla, men det må da være lov?) Om jeg har vært nær å sprekke? Oh boy, gjett om jeg har!! Har spist to måltider i dag, og sliter enda med å klare å holde på middagen. Men jeg har klart det, og jeg er faktisk utrolig stolt av meg selv av den grunn! 

Nå for tiden smiler livet, og jeg kan ikke gjøre annet enn å smile tilbake. Har fremdeles dager hvor alt føles forgjeves og jeg bare vil gi opp, men så tenker jeg på hvor kult det blir å flytte inn sammen med Eldar og hvor mye jeg kan plage han da, så da går det bra! 

Til slutt vil jeg gi en stor shoutout til en haug damer på avdelinga som har avslørt at de er flinke til å stalke, og noen av de har allerede funnet bloggen min... Er blitt så veldig glade i hele gjengen! Særlig lege Kine, sykepleier Maria og fysioterapeut Marianne, de har litt ekstra plass i den kalde klumpen i brystet mitt! 

16.03.16

Det føles ut som en evighet mellom hver gang jeg skriver ett nytt innlegg. 

Klokken er 01:37 akkurat nå, i natt er første natten på en stund jeg ikke har tatt sovemedisiner. De henger igjen dagen etterpå, og jeg ender som regel opp med å sovne på formiddagen, og sover gjerne i 3-4 timer midt på dagen. Om jeg får mye ut av dagen? Ikke i det hele tatt. Tankene surrer og jager hverandre, har prøvd å se en episode av Supernatural i en god time nå, men greier ikke fokusere. Hodet mitt trenger å lufte seg, og fingrene trenger å skrive igjen, så hvorfor ikke ty til bloggen. Her kan jeg være ærlig. Brutalt ærlig. Selv om hemmeligheter kommer frem. Jeg beklager på forhånd til kjente og kjære som nå får vite ting de ikke visste tidligere, men ting må ut. 

01.44

Den 24 februar ble jeg innlagt på sykehuset for ny kur. Jeg var kjemperedd og grudde meg, fordi jeg visste at spørsmålet om psyken min kom til å dukke opp. Som alltid. Den siste tiden har ikke vært helt grei, og den eneste grunnen for at ingen bortsett fra Eldar visste hva som foregikk i hodet mitt var fordi ingen spurte. Men legen kom til å spørre, og jeg kom til å være ærlig. Som alltid. Jeg har funnet ut at det er best å være ærlig om hvordan det går for tiden, for jeg får hvertfall ingen hjelp om jeg lyver eller lar være å svare på spørsmålet. Og nå ville jeg ha hjelp. Jeg TRENGTE hjelp. Spiseforstyrrelsen min og sosialangsten min hadde slukt meg helt, og jeg var egentlig bare en klump på 51kg og som ikke klarte å ta to skritt utenfor døren for å hente posten uten å ende opp gråtende under dyna fordi det gikk forbi mennesker. Tanker om at jeg ikke fortjente å leve presset på, og i løpet av en dag kunne jeg se for meg flere forskjellige måter å ta livet mitt på. Ned til hver minste detalj. Prøvde desperat å finne på andre ting for å distrahere meg fra disse tankene, men det var ikke så lett når jeg ikke klarte å komme meg ut av rommet engang. Løsningen? Sove halve dagen, tvinge i meg dagens første måltid i 10-tiden på kvelden, og se på serier til jeg var så trøtt at jeg ikke greide å holde øynene åpne noe mer. 

01.56

"Hvordan går det, Hanne? Jeg så på kruven din, og så du hadde gått ned i vekt siden sist du var her." Der kom det. Spørsmålet. Skulle jeg være ærlig og kanskje få den hjelpen jeg trengte, eller lyve og fortsette med det drittlivet jeg hadde nå? Jeg var ærlig. Alt sammen bare buste ut, alle tanker og følelser jeg hadde kjent på den siste tiden.
"Forresten, tror vekta deres er feil. Den viste 54kg, men den hjemme viste 52kg." Ærlighet varer lengst?
"Du nevnte selvmordstanker, har du hatt det før?" Stillhet. Ærlig eller lyve? "Ja." Jeg var ærlig. "Har du prøvd å ta livet ditt tidligere?" Stillhet på nytt. "Ja." Jeg var ærlig. Legen ser på meg, før hun noterer noe på arket sitt. "ERDETFORRESTENmulighetforåfåsnakkemedenpsykologangåendeinnleggelse?jegtrengerhjelp." Jeg skvatt idet jeg hørte hva som kom ut av munnen min. Jeg var redd. Hadde dette vært ett annet sykehus eller en annen lege hadde jeg nok heller bitt av meg tunga enn å innrømme at jeg trengte hjelp, men lege Kine var søt. Hun lo av de tørre, dumme vitsene mine og kunne komme inn til meg bare for å prate. Hun kikket opp på meg. "Det skal vi såklart ordne, Hanne-mor! Vi skal gjøre alt vi kan for at du skal få den hjelpen du trenger!" Hun noterte "Psykolog!!" på arket sitt. Det forsvant 100kg av skuldrene mine. Jeg skulle få hjelp!

02.21

Fysioterapi, samtale med sosionom og mange samtaler med sykepleiere og leger stod for tur mens jeg var innlagt. Jeg og lege Kine hadde blitt enige om at nattevakten skulle spørre meg hver kveld om jeg hadde noe jeg kunne skade meg med, om jeg hadde skadet meg, og om jeg hadde hatt flere dumme tanker. For det skal jeg ha! Til tross for det drittlivet jeg hadde hatt i det siste, så hadde jeg klart å la være å skade meg. Klapp på skulderen til meg selv. Jeg merket at det var lettere å være innlagt. Både med tanke på mat, og negative tanker. Der var de ett rykk i alarm-snoren unna om noe skulle gå galt, så jeg klarte å presse meg selv til å prøve å spise både 3 og 4 ganger om dagen. Eldar hadde vært mye borte på grunn av skolearbeid i det siste, og han var litt lengre enn 10 meter unna, så det var ikke bare å ringe han om jeg trengte støtte etter å ha spist.

02.28

25 februar kom fysioterapeut inn på rommet i 10-tiden. "Hvordan er formen? Orker du en innhalasjon?" Svaret var nei. Jeg var kvalm og sliten og hadde vondt i hele kroppen på grunn av medisinene. Hun kikket på meg. Tenkte litt. "Vet du hva? Hva sier du til at jeg drar hjem og henter hunden min, så går vi en liten tur rundt sykehuset i 12-tiden?" Om Marianne fysioterapeut kjente meg? Bittelitt. Vi hadde hatt mange samtaler om hunder og jeg hadde nevnt flere ganger at jeg hadde lyst på en hund som motiverte meg til å komme meg opp og ut av sengen. Jeg lyste litt opp, og nikket ivrig. "Da gjør jeg det, så sees vi etterpå!" smilte hun. Målet hennes var oppnådd; få Hanne ut. 

02.45

26 februar. Jeg skulle snakke med psykiater. Var kjemperedd og nervøs for at de ikke kunne tilby meg den hjelpen jeg så sårt trengte. Redd for at jeg måtte fortsette å kjempe meg gjennom dette så godt som alene. Jeg hadde jo Eldar som prøvde så godt han klarte å hjelpe meg, men han har jo også skole og ett sosialt liv å opprettholde, og tiden og energien hans strekker ikke til til alt hver dag. Ikke klarte jeg å lesse alt over på han heller. Av gammel vane så stenger jeg meg gjerne inne i min egen lille boble når jeg har mine verste perioder, og slipper ingen inn, og ingenting ut. Og jeg vet at det tærer på oss begge to når boblen min først sprekker. Psykologen kom. To timer gikk. Og jeg hadde nettopp tømt alle problemene og tankene mine over henne. Selvmordstanker. Skadetrang. Spiseproblemer. You name it. En liten del av meg følte for å gi henne en klem og si unnskyld for å øse alt dette over på henne med en gang. En annen del av meg var overlykkelig for at jeg hadde klart å være ærlig. Igjen. Hun noterte ting på arket sitt. "Det er absolutt mulighet for innleggelse, og du skal så absolutt få mer hjelp enn det du har fått tidligere!" Nye 100kg forsvant fra skuldrene mine. Bare 100kg igjen.

03.00

1 mars. De siste dagene hadde vært ganske ok. Jeg prøvde fortsatt desperat å få i meg mer enn ett måltid om dagen, og lyktes heldigvis. Eldar hadde endelig levert bachelor-oppgaven sin dagen i forveien, og hadde tilbragt natten på sykehuset sammen med meg. Noe jeg absolutt ikke hadde noe imot, siden jeg hater å sove alene. I dag skulle jeg endelig få dra hjem på permisjon, og i morgen stod Eidsvoll for tur. Først ventet bare en samtale med sosionom. Vi skulle prate om skole, og hun skulle hjelpe meg å søke på skole. Tanken på å kanskje skulle begynne på skole fra høsten av skremmer meg fremdeles, med tanke på at jeg har hatt ett friår det siste året. Kristiansand er en noe større by enn Molde, og angsten tar litt over når jeg tenker på hvor store klasser jeg kan risikere å havne i. Sosionomen var kjempesøt og koselig, og var veldig behjelpelig til å ringe rundt til forskjellige mennesker som jeg aldri i verden hadde turt å ringe til. Kabalen gikk endelig opp. Det var nå eller aldri. Jeg logget meg inn på Vivo, og ordnet ferdig søknaden. VG1 Studiespesialisering. Kristiansand Katedralskole Gimle, Kvadraturen Skolesenter, og Vågsbygd Videregående Skole. Jeg pustet dypt inn. Lukket øynene. Trykket på knappen. Pustet ut. Åpnet øynene. Søknaden var sendt; jeg hadde nettopp trosset alt som kalles sosialangst og hadde endelig fått søkt på skole! Det gikk opp for meg, og jeg begynte å gråte av glede. Endelig skulle jeg komme meg videre i livet. I en alder av 20 skal jeg mest trolig begynne helt på nytt med utdanningen min, og kanskje få en følelse av mestring fra høsten av! 

03.14

2 mars. Alarmen min ringte. Klokken var halv 8, og det var tid for medisiner igjen. Jeg husket ikke engang at jeg sovnet kvelden før. Det var utrolig godt å få sove i sin egen seng ved siden av Eldar igjen, og ikke i en steinhard sykehusseng med en pute så tynn at den var lett å forveksle med kun ett putetrekk. Jeg var ekstra sliten i dag, og visste umiddelbart at dette kom til å bli en lang dag. I dag skulle vi til Eidsvoll, og jeg gledde meg kjempemye til å få se svigerfamilien igjen! Eneste nedturen var reisen dit. 5 timer buss og 30min tog etter det igjen, takk! Ikke nok med det, men reise alene måtte jeg også. Eldar skulle reise sammen med klassen sin, siden de skulle på klassetur til Oslo og By:Larm. Trøstet meg med at jeg kom frem først, og at jeg derfor kunne kose ekstra mye med Kira før han kom frem. Bussturen gikk greit. Ingen forsinkelser, og jeg presterte å sovne. Som jeg som regel gjør når jeg reiser. Vi var fremme på Oslo S ca 16:45, akkurat som sjåføren sa. Det gjenstod bare en liten time før jeg endelig var på plass i Eidsvoll igjen! 

03.32

7 mars. Dro fra Eidsvoll i går. Eneste grunnen var at jeg var tom for medisiner. Ellers hadde jeg blitt der. Alarmen min ringte klokka halv 8, jeg ga fra meg ett høylytt sukk og stod opp. Sykehuset stod for tur igjen, jeg var klar for siste innspurt av kuren. Eneste jeg så frem til med denne dagen var å få fortelle lege Kine om Eidsvoll-oppholdet. Jeg hadde hatt det så utrolig bra de siste dagene. Ble møtt av Therese som kom og hentet meg på togstasjonen. Aller søteste og snilleste Therese, som hadde sagt ja til å "sitte barnevakt" for meg denne uka. Aller søteste og snilleste Therese som hadde kjøpt inn sjokolademelk til meg til jeg kom, fordi aller søteste og beste svigermor Tone hadde nevnt at jeg var så glad i det. Om hun kjenner meg? Bittelitt. Så virkelig frem til uken i Eidsvoll, det kom til å bli godt å treffe mennesker jeg ikke treffer hver dag, og rett og slett få litt miljøforandringer. Selvsagt kom det til å bli uvant. Gå fra å sitte hjemme alene i 10-12 timer om dagen mens Eldar iherdig jobber med bachelor-oppgaven sin, til å være med noen hele dagen. Men jeg så frem til det. 
"Heeeei, frøken strøken!" lød det fra døråpningen. Det var lege Kine, og hun hadde verdens største smil. "Åååå, få en klem da!" Skjønner dere hvorfor jeg liker lege Kine?
"Hvoooordan var Eidsvoll?" Og der var det gjort! En flom av setninger veltet ut av meg over hvor godt det var å komme seg bort litt, og hvor godt jeg hadde blitt tatt vare på av både mamma Tone, svigerbror Ørjan, Therese (kjæresten til Ørjan) og svigersøster Tea, hvor koselig jeg hadde hatt det, og hvor vondt det var å dra. Fortalte henne om hvor dårlig fysisk jeg hadde vært den lørdagen, men at jeg likevel klarte å spise 1 1/2 svær biff pluss fløtepoteter, UTEN å bli psykisk dårlig etterpå. Fortalte henne at jeg hadde fått vært ute av huset nesten hver dag, selv om det bare var en tur på butikken sammen med Therese. Fortalte henne om den ene natta jeg var psykisk dårlig fordi jeg hadde spist en safarikjeks på feil tidspunkt, men at Eldar trøstet meg og hjalp meg med å hente meg inn igjen med en gang. Fortalte henne at jeg hadde fått i meg flere måltider om dagen, og bare blitt bittelitt kvalm etterpå, men at det gikk over med en gang. Smilet hennes ble bare større og større jo mer jeg fortalte. Greide ikke slutte å smile jeg heller. Jeg liker Eidsvoll.

04.02

10.15

Onsdag 16 mars. Sov ca 4 timer i natt uten sovemedisiner, nå blir utfordringen å holde seg våken resten av dagen. Hvordan det går med meg nå? Skal jeg være ærlig? Vekten har falt igjen. Fra 56kg forrige uke, til 52kg nå. Jeg sprakk på selvskadingen på lørdag. Nærmet meg ett halvt år. Gjør vondt å måtte begynne på nytt, men jeg blir bare sterkere og sterkere for hver gang. I forrigårs kom jeg meg ut for å hente posten UTEN å gråte etterpå. Mestringsfølelse, sa dere? På mandag reiser vi til Eidsvoll igjen, og jeg gleder meg kjempemye. Blir godt med miljøforandring igjen. Ser litt mer positivt på ting nå enn jeg gjorde for 4 uker siden, og det gjør veldig godt. Jeg har fått søkt om masse midler jeg har bruk for, og håper at jeg får de innvilget. Jeg og Eldar er på utkikk etter leilighet sammen, bare vi to, og jeg kribler i magen bare ved tanken på å finne en plass å bo sammen med han. Jeg skal til psykologen på mandag, og jeg gleder meg til å få fast rutine på det igjen, og få den hjelpen jeg trenger psykisk, for å kunne finne motivasjonen til å bli bedre fysisk. I april bærer det hjem til mamma og pappa i Eidsvågen for første gang siden jul, og jeg gleder meg kjempemye til å se de igjen. Er blitt mye flinkere til å ringe mamma bare for å prate i det siste, noe jeg er veldig glad for. 

10.35

Jeg gleder meg til livet fremover.

13.09.15

Klokken er 5. Det er mørkt ute, og de eneste lydene jeg hører er tastatur-trykkingen min og vinden som jager ute. Og pusten din. Den jevne, rolige pustingen din, som innimellom blir til høy snorking, før den går tilbake til en taktfast, tung pust. Du ligger helt stille med ryggen vendt mot meg. Du sover best sånn, har jeg lært. I delvis fosterstilling på venstresiden, mens du gjerne tar opp 90% av senga samtidig. Jeg klarer ikke la være å smile når jeg ser bort på deg nå og da for å forsikre meg om at du har det bra. Du har alltid gjort det. Tatt opp stort sett hele sengen, gjort det til en liten hjernetrim for meg når jeg endelig vil krype under dyna og finne en behagelig stilling tett inntil deg. Jeg stryker deg lett gjennom håret og kysser deg på pannen. Lar deg vite at jeg fremdeles er her og passer på deg. Du kryper litt tettere inntil meg og sier du elsker meg. Vi begge vet at du ikke kommer til å huske noe av det i morgen tidlig, og du blir alltid like flau når jeg minner deg på hvor søtt det er. Det er vår lille ting. Små "jeg elsker deg" i søvne. Hjernetrimmen hver eneste natt når du sovner før meg og bestemmer deg for at du vil ligge i hele senga. Meg som til slutt finner en behagelig stilling tett inntil deg, og fingrene våre som fletter seg sammen i halvsøvne. Du snorker. Sier du er glad i meg. Trekker meg tettere inntil deg sånn at jeg mister den behagelige stillingen jeg fant, og snorker på nytt. At jeg nettopp mistet den superbehagelige stillingen min gjør ikke noe. Du har det bra, og det er det jeg bryr meg om. Dessuten vet jeg at om jeg snur meg over på høyresiden min så vil du snu deg etter meg. Lete etter hånda mi i søvne. Trekke meg inntil deg og klemme meg. Jeg vet at du passer på meg. Til og med i søvne. Akkurat da er alt perfekt. Takket være deg. 

they don't even know you, all they see is scars

Blikk som dømmer, latter fra andre som fyller hodet med negative tanker, hender som peker og mødre som snur ungene sine vekk og går en annen vei. Sitter alene på bussen, alltid. Dømt til ikke kunne gå i tskjorte. Dømt til å få stygge blikk og spørsmål. Dømt til å leve under navnet "hun som selvskader". Dømt.

Ikke alt har vært like lett i det siste, både med tanke på CF og med tanke på psyken min. Har gått i gruppebehandling i ca 2 mnd, etter å ha fått alle diagnosene mine. Det hjelper på. Harde antibiotikakurer som kunne slått ut hvem som helst, men her sitter jeg. Helt utslitt, men det får bare være. Alt som skjer surrer bare rundt i hodet mitt og leker sisten. Meg mot alle tankene mine. Prøver å jage etter de glade, positive tankene, men ender opp med å fange en av de som sender meg i kjelleren. Og sånn går dagene, en etter en. Prøver å holde motet oppe og komme meg opp fra kjelleren etter å ha lekt sisten, noen ganger er det vanskeligere enn andre. Sånne dager hater jeg, hater at jeg fant ut en måte å komme meg opp og ut av kjelleren på en rask og effektiv måte. En bra, kortsiktig metode, som nå i etterkant kan få meg til å gråte når jeg ser nedover armen min. Arr etter arr, nye tanker om hvor fæl jeg ser ut og hvordan andre må tenke på meg. Hvordan nye mennesker kommer til å reagere når de ser meg. Dømmer meg for valg jeg har gjort, og bryr seg ikke om å bli kjent med meg. Det gjør vondt å vite at det faktisk finnes sånne mennesker. Jeg er så mye mer enn huden min, og vil ikke bli dømt av den grunn. Og for all del, sett i gang og kom med hatkommentarer om at jeg er oppmerksomhetssyk som legger ut ett sånt bilde igjen, jeg bryr meg fint lite om dere. Tenk.

Innlegget ga kanskje ikke så mye mening, men jeg trengte å få en liten utblåsning, så ja. 

Tittelen på innlegget er hentet fra Sixx:AM - Skin, og er en av de nydeligste sangene jeg vet om. Here you go! 

spent a whole lifetime running away



Jeg hadde planer om å skrive en lang, dyp tekst med masse mening, men jeg gir opp.

å lyve om hvordan en har det.

"Hvordan går det egentlig med deg, Hanne Martine?" spurte favorittsykepleieren min meg. Søte, snille sykepleieren som alltid smiler og ler og tuller med meg. "Det går bra" sa jeg forsiktig og dro ned genseren. Jeg hadde det jo egentlig ikke bra. Hadde jeg hatt det bra hadde jeg ikke trengt å gråte meg til søvn, eller skade meg selv. Hadde jeg hatt det bra hadde jeg ikke begravd meg i dyna med macen fremfor meg og lagt ut alle de teite tankene mine og bilder av arra mine på Tumblr eller Twitter for å få sympati. 

I fjor mistet jeg bestefar. Det er noe av det verste som kunne skje meg. Tidligere hadde jeg hatt dårlige dager hvor jeg dro på besøk til bestemor og bestefar for å bli oppmuntret. Å få en bestefarklem etterfulgt av standard-spørsmålet hans om hvordan det gikk med kjærligheten hjalp alltid på humøret. Å sitte i sofaen og se på at bestemor la kabal, og at bestefar leste Tex Viller mens jeg drakk bringebær-saft og spiste marmorkake var det koseligste jeg visste. Stillheten som ble brutt av bestefars-klokka som tikket tungt og høyt. "Åj, je fikk an tell å gå opp!" Bestemor som for en gangs skyld fikk kabalen til å gå opp, og bestefar som rett etterpå kunne si med den hese, søte stemmen sin, "så flink du e kjærringa mi" før han lo høyt. Det var vondt å vite at jeg ikke lengre kunne dra til bestefar og høre på historiene hans fra han var sjømann. Jeg mistet noen som ikke kan erstattes, på lik linje med resten av familien min, og livet begynte å gå på trynet. VIRKELIG, på trynet.

Ikke lenge etterpå mistet jeg den personen som har vært der for meg i rundt 3 år, hvorav mellom 1,5 og 2 år som min kjæreste. Ting som vi ikke mente ble sagt, og jeg så ikke lengre noen grunn til å stå opp. Bestefar var borte, gutten jeg elsket hadde kalt meg ting jeg ikke vil nevne og sagt ting han ikke mente, men som likevel satte spor. 

Høsten kom, og videregående stod for tur. Jeg var så nervøs for at jeg ikke kom til å passe inn, og for at jeg skulle bli utstøtt fra klassen, med tanke på at jeg ble det på barneskolen. Jeg kom heldigvis i klasse med Erik og Guro, som gikk på samme trinn som meg i Eidsvågen. Sånn at jeg hadde noen som kjente meg og visste at jeg kunne måtte bli mye borte. Jeg ventet noen uker med å fortelle om CFen, for jeg ville ikke at førsteintrykket deres skulle være en sykling, men at de skulle bli kjent med meg før de ble kjent med sykdommen min. Noen av de i klassen hadde lest bloggen min, og visste en del fra før, men det var likevel godt å få sagt det til alle sammen, for så å bli omfavnet av de etterpå hvor de lovte at de aldri kom til å fryse meg ut. Klassen min er fantastisk, og uten deres støtte hadde det vært vanskelig å fortsette på skolen til tider.

Sykehustur etter sykehustur etter sykehustur, velkommen til 2013! Det gikk gjerne 2 uker mellom kurene, noe som slet veldig på kroppen. Jeg følte meg alene, når jeg lå innlagt på sykehuset i 2 uker om gangen uten å se klassen min. Depresjonen som har tært på siden bestefar gikk bort kom for alvor frem. Jeg hadde mye vondt, var mye sliten og kastet opp alt jeg spiste. Jeg klarte ikke mer, jeg hatet livet og hadde det ikke bra. Smertestillende funket ikke, og jeg følte jeg var nødt til å gjøre noe. Jeg gikk på badet, satte på musikk og satte meg på gulvet. Kutt. Det kjentes bra. Kuttkutt. Det svei, jeg hadde klart å forflytte smerten fra inni kroppen til låret. Jeg hadde klart det jeg ville klare. Jeg følte meg straks bedre.

"Hvordan har du det egentlig, Hanne Martine?" Jeg satt hos psykologen på sykehuset. Flere sykepleiere og leger hadde sett arrene mine som ikke lengre bare var på lårene, men også på hånden min. Jeg hadde fått time til psykologen, min verste frykt. Jeg likte ikke å prate om problemene mine til venner og familie, og jeg kom hvertfall ikke til å klare å prate med en fremmed. "Helt greit egentlig" svarte jeg sakte. Kikket ned på arrene mine og tenkte meg om. Hadde jeg det egentlig bra? Altså, jeg hadde verdens beste kjæreste, nettvenner som stilte opp for meg, familie som var her for meg, ja, jo jeg hadde det egentlig ganske bra. "Om du har det bra, hvorfor skader du deg da?" Det kunne jeg ikke svare på. Jeg tenkte meg om igjen. Kanskje jeg ikke hadde det så bra likvel? Kjæresten bor 7 timer unna meg, de fleste vennene mine har jeg møtt på nettet, og det var ingen bortsett fra mamma som visste hvordan jeg hadde det.

Jeg prøver så godt jeg kan å ikke skade meg selv, men når ting alltid butter mot meg så er det ikke så lett. Som om jeg alltid leter etter bra ting jeg kan ødelegge, for å ha en grunn til å kutte meg. Jeg har nettopp kranglet med bestevennen min, noe som var helt og holdent min feil. Jeg ga meg aldri, som om hjernen min var innstilt på å ødelegge. Hadde jeg hatt muligheten til å forandre det hadde det vært førsteprioriteringen min, men så mye som jeg har fucka til alt så er sjansen liten for at ting kan bli som før. Det gjør vondt å være den som konstant skal yppe seg og ikke forstå når jeg skal holde kjeft, og ender med å ødelegge for meg selv på flere måter. Det er i sånne tilfeller jeg er glad for å ha nettvennene mine, familien min og kjæresten som støtter meg og sier at jeg ikke er så håpløs som jeg føler meg til tider. Forhåpentligvis blir jeg henvist til en psykolog her i Molde snart, som kan hjelpe meg med å bli bedre. Å slippe å skuffe kjæresten som tror så mye på at jeg klarer å slutte å skade meg, slippe at folk skal se på meg som en person som setter meg selv i offerrollen og ber om oppmerksomhet, slipper at familien skal bekymre seg for hva jeg gjør på hybelen.

For all del, dette innlegget er ikke skrevet for å gjøre noen lei seg, for oppmerksomhetsskyld eller for at folk skal tro at jeg er en liten taper som bare har det vondt, men for at folk skal få ett innblikk i hvordan livet mitt er akkurat nå. Takk.

siden sist

Utrolig nok har jeg besøkende på bloggen min selv om jeg ikke blogger, det er kult. Det har skjedd så utrolig mye i det siste, så har ikke hatt tid til å tenke på bloggen rett og slett. Har egentlig ikke noe å blogge om nå heller, så kan jo bare ramse opp positive ting som har skjedd i det siste!

- jeg har endelig fått vært på Green Day konsert, med All Time Low og Kaiser Chiefs som oppvarming! Kan virkelig ikke beskrive hvor utrolig fantastisk det var, jeg kommer aldri til å glemme den kvelden. Takket være utrolig herlige folk (Emma hjerte) så ble konserten ett minne for livet. Tenk å få se 3 av favorittbandene sine på en og samme konsert! Og i tillegg møte ei venninne fra twitter som du aldri har møtt, og en person du har kjent i 4 år men aldri møtt.


Emma, jeg er glad i deg!

- har takket ja til plass på MKMED2, altså medier og kommunikasjon VG2. Det var en stor lettelse å få plass, når jeg har vært så mye borte fra skolen første året.

- har møtt nye, fantastiske mennesker, og fått god kontakt med en person jeg har brydd meg om i lang tid. Det er så godt å møte mennesker jeg føler meg trygg på og som jeg kan være meg selv rundt. Det er ikke mange av de, for jeg kommer fra en plass der å dømme folk er omtrent som en hobby. 


tidenes dårligste bilde... Sander hjerte

Og best av alt:

- JEG HAR FÅTT MEG HYBEEEEL! Skal leie en skikkelig fin hybel hos ett utrolig hyggelig par kun noen minutter fra skolen. Fikk vite det i dag at jeg fikk hybelen, og måtte holde meg for å ikke hyle og juble i telefonen med min nåværende hybelvertinne. Skal dele hybel sammen med ei 20 år gammel jente, så er 99% sikker på å få ha medisinene mine i fred i kjøleskapet.  Gleder meg utrolig mye til å flytte hjemmefra, skal bli godt å slippe å pendle i to timer hver eneste dag, og å stå opp klokken halv 5-5 hver morgen, og å slippe å legge seg 9-halv 10 på kvelden.

 

Det er så godt at livet endelig smiler til meg igjen! Håper det fortsetter som dette!

små høydepunkt

I det siste har det uheldigvis vært mye inn og ut av sykehus, av og på med nye medisiner. Det har virkelig tært på en tenåringskropp, så det å ha små høydepunkt i løpet av en dag blir veldig satt pris på. Det kan være alt fra


- å vite at favorittbamsen din som du har hatt med deg på alle sykehusbesøk i 14 år alltid er der for deg.


- å få høre favorittsangen sin like før en skal legge seg.


- å få se bestevenninnen sin igjen etter en lang stund, og vite at alle bekymringer forsvinner.


- å vite at uansett hva det er, så har du alltid den ene personen du kan fortelle det til.


- å finne den nye favorittfilmen din. (Ja, Pitch Perfect er den nye favorittfilmen min)

- at den kjekke favorittlegen din kommer inn på sykehusrommet ditt og sitter i nesten en time og prater med deg, om alt fra Green Day og Mac til probiotika og oppstart av neste kur.

- å prate med en av de personene som alltid får deg i godt humør på facebookchat (denne går til deg, Løvik!)


- å finne sin nye favoritt godtepose i butikken. Helt klart ett høydepunkt!


- å vite at du har venner som venter på deg når du kommer hjem fra sykehuset.

Det er så klart mange andre høydepunkt som hjelper når du har en dårlig periode, hvor du ikke føler for å gjøre noe. Men det største høydepunktet av alt må være å komme hjem fra 2 uker på sykehuset, og få en stor mamma-klem, etterfulgt av en pappa-klem. Etterfulgt av å bli overfalt fra en liten nakenfis som gliser og bukker til deg. Å få sove i sin egen seng uten å måtte bekymre seg for å falle ut er også en ting jeg setter pris på.

Det er så lite som skal til for å gjøre dagen til en person så utrolig mye bedre. Så tenk litt på det, og smil og si hei til den neste personen du går forbi på gata. Det gjør faktisk en forskjell. 

fotoshoot


Var heldig med dette bildet, hahah! Marte klarte å slå Amalie, og siden vi hadde på selvutløser ble dette resultatet.



Var i fotostudioet med Marte og Amalie og Inga Lena i går, så fikk tatt masse nye bilder. Orker ikke ta med alle bildene, siden det var veldig mange, hahah! Skal i studioet igjen i morgen, siden vi skal ha "åpen dag" på Molde VGS, og har fri fra klokken tre til klokken seks. Har skrevet oss på en time, så nå gjelder det bare å slappe av resten av dagen så jeg klarer å dra på skolen resten av uka! Er nemlig hjemme i dag, siden jeg var utrolig kvalm og hadde vondt i hodet i morges. 

Synes om bildene?

i'm smiling - finally

Har hatt en av verdens aller beste dager! Er virkelig lenge siden jeg har smilt og ledd så mye som jeg har i dag. Til og med gymmen ble morsom, takket være verdens beste tre jenter! Tro meg, etter tre uker borte fra skolen, hvorav to uker tilbragt på skyehuset, var det utrolig godt å se alle vennene mine igjen. Var jo på skolen på torsdag også, men da var jeg så sliten og helt ødelagt, og følte egentlig ikke for å være i godt humør. Vet det er en rar følelse, men alt jeg kunne tenke på var å få sove lenge og få slappe av skikkelig i helga.


Var så heldig å få ha verdens aller beste Amalie V på overnattingsbesøk ene helgen jeg var på sykehuset!

Men som sagt så har jeg hatt en helt fantastisk dag sammen med Marte, Amalie V og Amalie F. Dere er virkelig gull verdt, dere aner ikke hvor glad jeg er for å ha dere!


Flotteste Marte, Amalie F og Amalie V!


Er så glad i deg Marvis!




Bra vi er kule på lekebutikken altså!

Ikke verdens beste bilder, siden de er tatt med mobilen, men skal i studioet i morgen sammen med Marte og Amalie V, så får se om vi får tatt noen bra bilder da! 

sykehuset

Stuck på sykehuset. Er på kur, og denne gangen valgte jeg selv å bli innlagt. Sist kur var helt forferdelig, og allerede før jeg var kommet hjem dagen jeg startet opp hadde jeg 40 i feber og var skikkelig kvalm. Det var ikke gøy i det hele tatt, trust me! Kuren startet på samme måte denne gangen, gikk opp fra 37,2 i temp til 39,4 på under en og en halv time, så lå å frøs helt utrolig mye, og var kvalm og svimmel. Ble heldigvis tatt av den medisinen, så jeg slapp å ligge å ha det sånn. Startet opp med to nye typer, og reagerte heldigvis ikke så sterkt på de. 

Er utrolig kjedelig å ligge på sykehuset alene. Har liksom ingen å prate med, og jeg elsker jo å prate! Ble veldig glad når verdens aller besteste Amalie kom på besøk helgen som var og overnattet fra fredag til søndag! Var skikkelig godt å se henne igjen etter lang tid, har savnet henne veldig masse. Har også vært så heldig at jeg har fått besøk av Eirik, så har fått sett en del filmer. Så blant annet Inception i går, herregud for en dritt film, men den var utrolig bra! Flinke meg falt jo helt ut ellerede før en time var gått, men klarte å hente meg inn igjen etter hvert. Blir faktisk veldig trist å dra hjem, samtidig som det blir veldig godt. 

Ellers så har jeg fått vært på Moa en tur og shoppet, ble ikke lange turen før jeg var helt utslitt! Kunne på en måte brukt flere timer der, men denne gangen klarte jeg bare 1,5 time. Til tross for så kort tid fikk jeg kjøpt meg masse filmer, en bok og ett par sko. Skal legge ut bilde av det senere, pluss pakken jeg fikk fra cdon.com! Var så heldig at jeg fikk bestille masse rart derfra som en bursdagsgave fra mamma og pappa, og siden det var supertilbud på masse forskjellig, fikk jeg veldig mye for pengene. 

Har egentlig ikke så veldig mye å skrive om akkurat nå, så skal ta bilder av tingene mine så jeg får lagt de ut senere i dag! 


Hahah, vi er så utrolig babe.

bean boozled

Forrgie helg var storesøster Nanna hjemme sammen med lille Mathias og overnattet, noe som var skikkelig koselig! Nanna hadde med seg ett spill som heter Bean Boozled, som er ett jelly bean spill, hvor du skal snurre en pil og spise jelly beanen med den fargen pilen stopper på. Det er 8 farger og 16 smaker, altså to smaker per farge, en vond smak og en god smak. Smaker du kan få er blant annet pære - snørr, blåbær - tannkrem, smørpopcorn - råttent egg og kokos - bleiekluter. Det var utrolig morsomt, samtidig som jeg ble utrolig kvalm av det! Var så smart at jeg filmet det da, så fikk redigert filmen i dag, så dere skal få se! 

Har dere prøvd dette spillet før?

new year

Enda en uventet bloggpause i jula, men har fokusert på familien, så har ikke hatt så mye tid til å blogge. Skal prøve å bli flinkere nå fremover, og starter med å vise dere de beste bildene jeg tok nyttårsaften. Tok 265 bilder, og kun 11 ble akseptable. Tenkte jeg kunne legge ut de beste av de 11 her, så dere fikk se.



Hva synes dere om bildene?

JULEBORD OG SPØKELSESJAKT - VLOGG

Dere vet at jeg kommer til å beklage for lite blogging, så orker ikke gjøre det igjen, hehe! Kos dere med videobloggen hvertfall!

Vlogg 7 og 8 desember

Beklager for at jeg ikke fikk lagt ut videoen i går, men det ble så sent før den var ferdig opplastet og greier. Så gårsdagens vlogg får telle både for i går og i dag!

VLOGG 6 DESEMBER

Beklager for litt dårlig kvalitet på dagens vlogg, men Final Cut ville ikke samarbeide helt med meg i dag. Håper jeg får til bedre i morgen. Kikk forresten innom www.zoq.blogg.no - bloggen til Therese og meg! 

VLOGG 5 DESEMBER

Får ikke til å legge til bildene vi jobbet med i photoshop i dette innlegget, så får heller legge det ut senere! Satser på å bli bedre til videoblogging ut desember, hehe.

3011


Don't you cry tonight
There's a heaven above you baby
And don't you cry tonight

 

Beklager for lite blogging, har bare ikke noe å blogge om. Skal prøve å bli flinkere utover i desember. Er bare så vanskelig å sette ord på det jeg vil skrive, uten at det kommer ut helt feil. Følg meg på tumblr, forresten. http://hanneejensen.tumblr.com/

YOU CAN BE THE KING KONG BANGING ON YOUR CHEST

//The Script ft. Will.I.Am - Hall Of Fame

Å leve med CF har sine ulemper. Hvertfall for meg. Jeg er syk nesten konstant, går på masse medisiner som gjør meg veldig sliten, og bruker mye tid på medisinering. Det er ikke mange timer igjen av døgnet når jeg er ferdig på skolen og ferdig med alt jeg må gjøre for at jeg skal slippe å havne på sykehuset. Jeg står opp klokken halv 5 om morgenen for å gjøre meg ferdig til bussen som går klokken halv 7, er i Molde litt over halv 8, løper opp på skolen for å få tatt medisiner før skolen starter klokken kvart over 8, og er på skolen til klokken ti på tre. Bussen min hjem går kvart over tre, og da er jeg hjemme mellom kvart over fire og halv fem. Da er det middag, lekser og medisiner, og da er klokken plutselig 9 og jeg er så utslitt at jeg som oftest pleier å legge meg. Sånn går dagene, uke etter uke. Det er kun i helgene jeg har tid til å gjøre det jeg vil, gjøre det jeg kan for å oppnå målet mitt om å bli fotograf når jeg er ferdig på videregående. Det er vanskelig. Det er ikke alltid jeg har krefter igjen i helgene til å gjøre noe som helst, hvertfall ikke å fly rundt i skogen og i fjellet og greier for å ta fine bilder. Absolutt ikke. 

Det er kanskje flere som føler det slik også, som ikke har CF, men kanskje en annen sykdom som krever sitt. Det kan være alt fra CP, MS, kreft, downs, ja alt mulig. De fleste sykdommer kan være usynlige, men tære like hardt på kroppen som en sykdom som kan sees utenfra. Det er det mange som uheldigvis ikke forstår. Mange forstår ikke at det finnes begrensninger for folk med en sykdom som ikke kan sees. Det  fører også til overvurdering av enkelte, noe som virkelig kan tære på. Alle forventer at bare fordi du har en sykdom som ikke kan sees så klarer du å gjøre absolutt alt som alle andre klarer, gjøre som alle andre gjør, og være som alle andre er. 

 La ikke andre bestemme hva du klarer eller ikke, hva du skal gjøre og ikke. Vær bestemt på de valgene du gjør, og la ikke andre få bryte ned selvtilliten din. Du er perfekt akkurat slik som du er, og du kan klare alt om du virkelig går inn for det. Vil du bli verdenskjent og tjene mange millioner kroner kan du få det til. Så lenge du tror på deg selv, så kan du klare akkurat det du vil! Det finnes så mange eksempler på at alt du trenger å gjøre er å ta en sjanse. Ett eksempel er Justin Bieber. Tror du han hadde kommet så langt som han har om han ikke hadde lagt ut videoene sine på youtube? Hva om han ikke hadde dratt på møtet med Usher, og ikke blitt oppdaget? Ta hver sjanse du får til å gjøre det du ønsker, og du kan være sikker på at du lykkes!

PHOTO; THE TRAMP




Synes om bildene?

 

Å VÆRE TENÅRING MED EN ALVORLIG SYKDOM

er absolutt ikke lett. Særlig ikke når du gjerne vil være så normal som alle andre, og gjøre det klassekameratene dine gjør. Få seg en jobb etter skoletid, flytte på hybel og være sammen med venner til langt på kveld. Jeg prøver jo så godt jeg kan å være som de fleste i klassen min, men det er ikke alltid like lett. Jeg har enda ikke fortalt de skikkelig om CF, og vært forsiktig med å gi bort bloggadressa mi, siden jeg har skrevet litt her fra før. Jeg vil ikke at de skal oppfatte CF som noe virkelig fælt, og at alle med CF er kjempe syke og greier. Jeg vil heller ikke at de skal dømme meg før de blir skikkelig kjent med meg. Vil ikke at de skal få feil førsteinntrykk av meg. Har derfor også vært litt forsiktig med å gå med utringet topp på grunn av veneporten min og arret mitt. Liker ikke å skifte i garderoben når vi skal ha gym, i tilfelle de ser blindtarmsarret mitt og begynner å spørre.

Alt var så mye enklere før, i den klassen jeg har gått sammen med i 10 år. De visste at det bare var sånn, at jeg var syk, og at CF hadde sine ulemper. Visste hvorfor jeg måtte bruke masse tid på medisinene mine, visste at jeg ikke klarte alt de gjorde i gym og tok hensyn til meg. Det blir så rart å forklare alt dette til den nye klassen min. Ikke at jeg ikke stoler på at de liker meg etter at jeg har fortalt om sykdommen min, det er bare litt skummelt likevel. Tenk om jeg ikke klarer å forklare det bra nok for de i klassen?  Tenk om jeg forklarer så dårlig at de får helt feil inntrykk av sykdommen? Fått feil inntrykk av meg, og begynner å støte meg bort? Fryse meg ut?

Samtidig som jeg er redd for å ikke få venner er jeg redd for at jeg ikke skal få en utdanning. Det er vanskelig å henge med i undervisningen, ettersom jeg er så mye borte. Det er også vanskelig å få tatt det igjen, siden det er så mye praktisk arbeid. Det er mye som ikke kan forklares like godt på ett dokument som med munnen. Det er også vanskelig for lærerene å følge med og huske alt sammen. Heldigvis for meg så går jeg på verdens aller beste skole, som tilrettelegger så utrolig mye for meg. Jeg får mest trolig ett ekstra sett med bøker til å ha hjemme så jeg ikke trenger å stresse med å få tak i bøkene mine fra skolen når jeg er syk. Jeg får ett eget fronter-rom der de legger inn ekstra informasjon til meg. Og om jeg har behov for det, får jeg en time alene sammen med lærer hvor jeg får hjelp.

Det er ikke bare på skolen det er vanskelig å være en tenåring med en alvorlig sykdom. Det er vanskelig hjemme også. Det blir så mye krangling med både mamma og pappa. De prøver bare å vise at de bryr seg og er glad i meg, mens jeg ser på det som masing. Masing og klaging på at jeg ikke gjør noe for meg selv. Hver bidige dag. Spesielt mamma, som sier det på en måte som om hun vil at jeg skal bli lei meg. Og da er det for meg en selvfølge at jeg blir sint, irritert og lei meg samtidig. Noe som gjør at mamma og pappa reagerer for fult, og maser og kjefter enda mere. Det er så vondt, og jeg vil virkelig ikke krangle med verken mamma eller pappa. Det at kroppen min er full av hormoner gjør for så vidt ikke saken så veldig mye bedre. Jeg kan bli veldig hissig en gang i måneden. Litt som den tasmanske djevelen. Just saying. 


©opyright

BEFORE I DIE




30. juni 2013 kan jeg krysse av dette på lista mi!



Lov til å håpe, sant cf'ere?!

Er dette noe du vil gjøre før du dør?


 

2109

Det var vondt å måtte gå fra dere. Jeg ville så gjerne bli med dere og tilbringe hele helgen sammen med dere. Jeg følte meg utenfor, dere drev å snakket om helgen og ting dere skulle gjøre, mens jeg satt der og hadde vondt inni meg. Jeg hater den dumme bakterien jeg har som gjør at jeg egentig ikke kan treffe andre CF'ere. Hadde det ikke vært for den hadde jeg vært på tur til Ålesund sammen med dere, og hadde ikke trengt å ta bussen hjem, for å bryte ut i gråt med en gang jeg kom opp på rommet mitt.. Det er så vondt å vite at det blir en evighet til jeg får se dere igjen. Sjansen for at jeg får møte deg igjen Benjamin er veldig liten. Det er så vondt å tenke på. I dag har vært den beste dagen jeg har hatt på lenge, og det skal en del til for å toppe denne dagen.


Fineste Benjamin!

Har du gjort noe spesielt i dag?

PAKKE I POSTEN









































Fikk endelig pakken min fra ELF i dag, gleder meg til å få prøvd alt sammen! 

På fredag skal jeg endelig få møte Benjamin og Veronica, og jeg kan nesten ikke vente! Har møtt Veronica tidligere, da vi hadde en flott dag på Oppdal sammen, til tross for at det var veldig lite å finne på. Krysser bare fingrene for at jeg blir frisk nok til å dra meg til byen, det at jeg får møte Benjamin skjer jo på en måte ikke hver dag, siden han bor i Bergen. Det er litt enklere å møte Veronica, da hun bor på Ler. Og for dere som ikke aner hvem Benjamin og Veronica er, så er det to veldig gode venner av meg som har samme sykdom som meg. Derfor gleder jeg meg ekstra mye til vi møtes, siden det er ganske sjelden jeg får møte andre med CF.

Har du bestilt noe fra ELF? Isåfall, er du fornøyd?

Å SAVNE 40 STYKKER SAMTIDIG


Don't be dismayed at good-byes. A farewell is necessary before we meet again and meeting again, after moments of lifetime, is certain for hose who are friends - Richard Bach//laget av Rune Klokseth Pedersen

Den gamle klassen min er verdens beste. Ingen kommer noen gang til å kunne måle seg med alle de 40 personene som på gode og vonde måter har gjort meg til den jeg er i dag. De som alltid gjorde dagene mine bedre. De som stod ved mållinjen etter 30 minutter og ventet på at jeg skulle bli ferdig med 3000 meteren og ga meg en stor klem og sa jeg gjorde en kjempe bra jobb. Som stoppet for å vente på meg om vi var på joggetur i gymmen og jeg hang etter. Som alltid, alltid heiet meg frem og styrket selvtilitten min. Det slo aldri feil, de var der uansett når jeg trengte oppmuntring.

Jeg kan ikke tro at jeg ikke får gå i samme klasse som alle dere igjen. Det å tenke på at jeg kanskje ikke får se noen av dere igjen er vondt. Dere har vært så snille og fantastiske, og jeg er glad i dere alle sammen. Både som enkeltpersoner og gjenger. Dere er best.

 

I FORGOT TO SAY I CARE...

"Though I haven't told you how much I care, how much you mean to me, it's not a good to say that I don't value you, if you only know how much fear losing you, then you'll understand how much I care" - Anonym


 /linket

 

Du går første året medier og kommunikasjon. Jeg så deg den første dagen, og så med en gang at du var ei jente jeg kunne bli kjent med. Samtidig som du virket så åpen så virket du så lukket, som om ingen andre enn de vennene du hadde fra før var gode nok for deg. 

Det gikk noen dager, før jeg logget på blogg.no og så at jeg hadde fått en ny venneforespørsel. Det var deg. Jeg kjente jeg ble glad. Om jeg ikke husker feil hadde du samme dag sagt til meg at jeg skrev bra, noe som betydde veldig mye for meg.

Jeg begynte å lese bloggen din fast. Leste hvert eneste nye innlegg, og følte jeg kjente deg bedre og bedre for hvert innlegg. Følte jeg fikk vite ting om deg som du egentlig ikke ville at noen skulle vite. Som om jeg var den eneste som visste hva du følte. 

Første gang jeg kommenterte på bloggen din var i ett innlegg du skrev at ingen hadde sagt at de bryr seg om deg. Jeg kjente jeg ble lei meg. Jeg bryr meg jo, selv om jeg ikke kjenner deg så utrolig godt enda. Jeg hadde bare glemt å si det til deg. Jeg kommenterte som anonym, ville ikke at du skulle vite hvem jeg var. "Jeg bryr meg om deg, ikke tenk slik!". Kommentaren du skrev tilbake var "ah, så fint å høre. Jeg ønsker jeg visste hvem du er, for ingen har sagt noe sånt til meg før. Det er jo bare noen få ord, men de betyr likevel så mye for meg." Og jeg bestemte meg for å la deg få vite at jeg bryr meg om deg, selv om vi kun har sagt noen få ord til hverandre. 

Dagens innlegg på bloggen din var om oss. Om klassen din. Du skrev at du ville ha noen å være med, snakke med, ha det morsomt med. Du spurte om det ville være frekt å gå bort å sette deg ned hos en av "gjengene" i klassen. Nei. Kjære deg, det er ikke frekt i det hele tatt! Jeg hadde blitt glad hadde du kommet bort til meg og begynt å snakke med meg. Det hadde betydd så mye, jeg lover deg.

Har bestemt meg for å begynne å snakke mer med deg. Sette meg sammen med deg i timene, bli den personen du vil være med, snakke med og ha det morsomt med. Jeg vil bli skikkelig kjent med deg, og det er ett av målene mine dette året. Håper  virkelig jeg lykkes, for jeg vil så veldig gjerne bli kjent med deg.

 

SOMETHING TO DO

Kan ikke tro at jeg selv foreslår dette, men siden jeg egentlig ikke har noe å blogge om for tiden, så tenkte jeg at jeg kunne lage en mågjøre-video med noe dere bestemmer jeg skal gjøre. Jeg er med på det aller meste egentlig, så det er bare å komme med forslag.

Vurderer å skjemme meg bort skikkelig i dag. Ute er det grått, og jeg får snart huset for meg selv. Da skal jeg finne frem godmusikken, før jeg tar meg en lang, varm dusj og satser på at forkjølelsen forsvinner. Blir vel litt ansiktsmasker og greier etterpå, skal jo ta skolebilde denne uka, og vil ikke se ut som jeg gjør akkurat nå på bildene, hehe. Forhåpentligvis kommer pakken min fra E.L.F snart, med massemasse produkter, så jeg kan ordne meg skikkelig hver dag. Når jeg har tid, så klart. 

Har du noen spennende forslag til hva jeg kan gjøre?



 

ATTENTION WHORE MUCH?

Jeg blir så frustrert over facebook-statuser hvor folk klager over livet og at de føler alle vennene deres hater de. Særlig de som sier "åh, vil helst ikke snakke om det" når jeg prøver å være en god venn og spørre hva som er galt. Om de ikke vil snakke om det trenger de ikke legge ut deppe-statuser om hvor jævlig de har det og om at livet er så hardt og krevende til tider. De trenger ikke skrive hvor hardt det er å måtte stå opp om morgenen for å fore hestene den linja du frivillig har valgt å gå på har. Særlig ikke når klokka er 7, og jeg er halvveis på tur til skolen og har vært våken i to timer før det. Det er ikke verre enn du gjør det til selv. Vi har også de som skriver statuser som "</3" og ":'(" annen hver dag kun for at folk skal snakke til deg. Blir faktisk veldig irritert til slutt. 

Sier bare at man ikke trenger å legge ut alt på facebook. Du trenger faktisk ikke legge ut en deprimerende status hver gang du har en nedtur, og særlig ikke når du egentlig ikke vil snakke om det engang.

No hate, all right?

Hva synes du om slike personer?

 

WANTS - SKO


Jeffrey Campbell - Lita



Jeffrey Campbell - Lita Spike




Diesel - Magnete Exposure Sneaker




Dr Martens - 1460

Nelly Shoes - Funzi

 

Noen du har lyst på?

 

Les mer i arkivet » August 2016 » Juni 2016 » Mars 2016
hits