16.03.18

Tenk deg at du har pustet gjennom ett sugerr i 22 r. At hver gang du reiste deg opp fra sofaen snublet du i oksygenslangen snn at oksygenkateteret ditt falt ut fra nesa og du ikke fikk puste. At du ble andpusten og kjempesliten av smre deg brdskiver, og mtte sitte p do-lokket i 10 minutter etter at du hadde vasket hendene fr du hadde energi til g ut fra badet.

Tenk deg at du aldri klarer vre sosiale fordi kroppen din ikke er sterk nok til at du klarer tanken p g utfor dren for vre sammen med andre mennesker. At flere og flere av vennene dine slutter sprre om du vil vre med ut, fordi du mest trolig kommer til si nei uansett.

Tenk deg at du tilbringer mesteparten av tiden din innlagt og isolert p ett sykehus hvor du ikke fr lov til g ut av sykehusrommet fordi du har en smittsom bakterie som ingen andre pasienter burde f - som spiser deg opp fra innsiden og ut. At du m ringe p sykepleieren hver gang du er trst eller sulten. At du m g p do i ett bekken som str i en do-stol ved siden av sengen din, fordi du er for slappe til komme dere ut p do.

Tenk deg at det er vinter, og du ikke vet om du fr feiret jul med dine nrmeste fordi du kanskje m ligge p sykehuset. At det mest trolig er din siste jul fordi du er s syk, og mest trolig ikke kommer til f oppleve neste sommer. 

Tenk deg at alt du gjr er sitte og vente p telefonen som kommer til forandre hele livet ditt. At du hver dag er klar for komme deg til Oslo s fort som mulig, fordi du KANSKJE skal f nye lunger. At du hver kveld er redde for sovne, i frykt for at du aldri vkner igjen. At du hver morgen er redd for at det er for sent, og at du aldri rekker f telefonsamtalen du nsker deg mere enn noe annet.

Tenk deg at en kveld str p kjkkenet sammen med familien og kjresten din og lager deg medisiner, og at telefonen plutselig ringer. At stemmen i den andre enden ber deg komme til Rikshospitalet, fordi det er ett par lunger som venter p deg. At du har 6 timer p deg til reise fra Eresfjord i Mre og Romsdal og helt til Oslo, som er en avstand p 516 kilometer. 

For det skjedde med meg.

Klokka 22:05 stod jeg p kjkkenet sammen med mamma, pappa og Eldar. Jeg var p antibiotika-kur, og skulle koble opp antibiotika og lage meg innhalasjon for kvelden. Jeg var trtt og sliten, og gledet meg til sove om ett par timer. Jeg holdt p koble sammen innhalasjonsutstyret mitt idet mobilen min vibrerte i lomma mi. Klokka var 22:09, og jeg begynte lure p om noen hadde ringt feil. P skjermen mot meg lyste ett mobilnummer, og jeg tok telefonen mens jeg tasset rolig ut p soverommet for f fred. I andre stemmen ld det en manne-stemme jeg aldri hadde hrt fr. "Hei, dette er *navn*, transplantasjonskoordinator fra Rikshospitalet. Er det Hanne Martine jeg snakker med?". spurte han. Jeg, som var totalt uforberedt p bli oppringt av ett mobilnummer, klarte ikke koble det som skjedde med en gang, og tenkte at han bare ringte for se om jeg var kommet meg hjem til mamma og pappa uten alt for mye trbbel, siden jeg nettopp var blitt skrevet ut fra sykehuset hjemme i Kristiansand. "Hvordan er formen din akkurat n? Og stemmer det at du akkurat n befinner deg i Eresfjord i Nesset kommune, hos dine foreldre?". Formen min var grei den, jeg var sliten og trtt, men tanken p at jeg skulle f se lillebror, storebror og storesster snart var motivasjon nok til holde meg gende. Jeg greide ikke tenke p noe annet enn at jeg syntes det var ett utrolig merkelig tidspunkt ringe p for hre om hvordan det gikk med meg. "Er du alene eller har noen sammen med deg akkurat n?". spurte stemmen. Jeg ble brtt litt usikker og begynte legge to og to sammen. Jeg reiste meg opp fra senga og begynte g ut fra rommet, mens jeg nlende svarte at jeg hadde noen sammen med meg. "S bra! For du skjnner det at vi har potensielt sett ett par med lunger til deg, s vi trenger at du kommer hit s fort som mulig". Jeg var nettopp kommet meg ut i gangen, og knakk sammen midt p gulvet mens jeg omtrent ropte i telefonen og ba han gjenta seg selv. Mamma og Eldar kom lpende mot meg. Jeg grt og greide f frem "FINN UT AV OM DET GR FLY FRA MOLDE TIL OSLO FORT SOM FAEN!". Etter det husker jeg ikke mere.

Det neste jeg husker er at jeg og Eldar satt i bilen sammen med pappa, og var p vei mot Molde. Det var snstorm og tkete ute, og det gikk ikke akkurat fort. Pappa holdt s hardt rundt rattet at knokene hans var hvite, og han sa ingenting, noe som var unormalt til pappa vre. Vi var 10 minutter unna Eidsvg nr pappa spurte om jeg kunne ringe AMK-sentralen og be om f ambulanse videre fra Eidsvg og til Molde - han greide ikke kjre lengre. Mamma satt hjemme alene i Eresfjord, og det var langt kjre tur-retur Molde alene etter en snn beskjed. Vi svingte inn til ambulansefeltet, og ble mtt av to fantastiske mennesker som fikk roet ned oss alle tre. Jeg kjempet for holde trene inne idet jeg klemte pappa en siste gang fr jeg hoppet inn i ambulansen. Jeg visste at om jeg begynte grte s kom pappa til grte, og da hadde vi aldri kommet oss noen plasser! Eldar ble plassert fremme i ambulansen, og jeg p bre bakerst. Jeg ble spent fast og fikk byttet fra oksygentanken min til oksygenet i ambulansen. Jeg var s redd, og turte ikke tillate meg selv vre glad enda. Jeg visste jo ikke om jeg faktisk kom til f nye lunger. Jeg hadde hrt om de som hadde ftt telefonen og dratt til Oslo, for s mtte dratt hjem igjen fordi lungene ikke matchet likevel, eller noe var skjedd. S jeg hadde bestemt meg for ikke ha for hye forhpninger og vre for glad fr jeg hadde ftt tidspunkt for operasjonen og visste med sikkerhet at jeg kom til f lungene.

Planen var at ambulansen skulle kjre meg til Molde, og s skulle jeg ta ambulansefly fra Molde og til Gardermoen, og videre fra Gardermoen til Rikshospitalet med ambulansen. Ikke lenge etter at vi kjrte fra Eidsvgen fr ambulansearbeiderne beskjed om at ambulanseflyet ikke letter fra Molde p grunn av uvret. Jeg fr panikk, og konkluderte kjapt med at sjansen min var tapt, og at jeg ikke kom til komme meg til Oslo i tide. Ikke lenge etterp kommer det ny beskjed. Jeg blir hentet med ambulansehelikopter p Hjelset, midt mellom Eidsvg-Molde, som skal fly meg til lesund, hvor det var spass bra vr at ambulanseflyet kunne lette. Turen til Hjelset tar egentlig bare 30 minutter, men det fltes ut som vi kjrte i 4 evigheter fr vi endelig kom frem. Vi fant ingen plasser helikopteret kunne lande uten problemer, og mtte derfor sperre veien for at de skulle f landet skikkelig. Det eneste JEG greide tenke p akkurat da var at jeg syntes det var flaut stenge veien for masse biler kun for min skyld! Jeg fikk p meg ett par svre reklokker, og dekket til ansiktet mitt idet jeg ble halvveis lftet bort til helikopteret. De hadde bare en midlertidig stans, s propellen gikk fremdeles, og var overdvende hy til tross for at jeg satt med reklokker. Jeg ble lftet inn i ambulansen og spent fast p en ny bre. Jeg var n klar for det som kom til bli det verste med hele turen.

Helikopteret var bittelite, kaldt, og utrolig trangt. Jeg l fastspent til bren, hvor de hadde spent beina mine s godt fast at jeg ikke fikk til bevege de, og til slutt fikk krampe i venstrebeinet. Jeg l der med den foret vinterjakken min, en skjorte, t-skjorte, joggebukse, ullsokker, mine elskede Doc Martens-sko og ett teppe over meg, men var likevel s kald at jeg hakket tenner. Den ene arbeideren ombord satt med hnden over ansiktet mitt hele turen, for skjermen med mlingene han skulle sjekke holdt til rett over ansiktet mitt. Jeg l med trer i ynene og prvde vri meg litt unna. Jeg fikk ikke puste skikkelig fra fr, og fikk puste enda mindre n som det satt en fremmed mann med armen over ansiktet mitt. Jeg kjente ett panikkanfall var p vei til boble over, og idet den frste trene trillet nedover kinnet s kjente jeg Eldar stryke meg oppover leggene. Det var som om han var magisk, for med en gang greide jeg senke skuldrene og slappe litt mere av. Jeg visste at han var der, og at han gjorde alt han kunne for at dette skulle bli en behagelig reise for meg - for oss. Hele turen brukte jeg p utve alle mulige pusteteknikker jeg har lest om og lrt oppgjennom mine snart 22 lever, i hp om f holdt angsten i sjakk. Plutselig skimtet jeg bygninger under oss, og kjente at vi hadde begynt nedstigningen. Pulsen kte, og jeg var sikker p at vi kom til lande p Gardermoen s lang tid som turen hadde tatt. Jeg ble derfor utrolig skuffet og kjente hjertet sank som en stein i magen idet vi taxet inn p flyplassen og jeg leste "lesund Lufthavn, Vigra" p bygningen foran oss.

"Her lille venn, n skal du f ut og strekke litt p beina! Greier du g bort til flyet selv eller skal vi hente rullestol til deg?". Jeg gikk ut av helikopteret og prvde f flelsen tilbake i fttene. Utenfor stod det ett helt team med ambulanse-arbeidere og piloter og ventet p meg. Jeg syntes det var flaut og ubehagelig at det var s mange som stresset og lagde ett s stort styr kun for min skyld, og kikket brydd ned i bakken. Den kalde luften rev og slet i de delagte lungene mine, og jeg gispet etter luft etter par ganger. Jeg kikket mot ambulanse-arbeideren som skulle vre med meg p flyet, og fortalte at jeg ville prve g selv. Jeg ble leid bort til flyet, hvor jeg ble mtt av 5 trappetrinn. "Oi se her ja, kom hit s skal jeg bre deg opp jeg!". Ambulansefly-mannen holdt frem armene og var klar til lfte den lille, spinkle kroppen min opp de stusslige trappetrinnene. Jeg ble enda mer brydd, og sa at jeg gjerne ville g opp selv. Ett skritt av gangen kravlet jeg meg opp. Holdt meg p liv og dd fast i rekkverket, og dro meg opp. Beina mine klarte s vidt bre meg, og det kjentes ut som at lungene var p vei til sprette ut av brystet mitt der jeg stod. Selv med oksygenkonsentratoren min p maks, 4L/min, holdt jeg p besvime av oksygenmangel og vondt. Like bak meg fulgte ambulansefly-mannen, klar til ta meg imot om jeg skulle falle bakover. Like bak gikk Eldar. Min egen superhelt.

Jeg ble plassert midt i flyet, koblet til oksygenuttaket p flyet, og fikk en blodtrykksmler rundt armen og en metningsmler p fingeren. Pulsen hadde bikket 130, og metningen l p mellom 85-90%, noe som var litt lavt. Jeg s etter Eldar, og s at han hadde blitt plassert bakerst i flyet. Jeg ble stresset og kjente jeg trengte holde kjresten min i hnda og f hre at alt kom til ordne seg, og at alt kom til g bra. Dessuten var jeg sikker p at jeg ikke var den eneste av oss som var nervs og redd akkurat der og da. "N tenker jeg vel at du er spent, eller hva?". Den koselige ambulansefly-mannen rakte meg ei vannflaske og smilte mot meg som om dette var det mest naturlige i hele verden. Som om det var hver dag du i en alder av 21 r og 11 mneder fr telefon om at du skal f nye lunger og m bruke natta p reise med omtrent alle farty Helse Norge har tilby. Flyturen i seg selv gikk overraskende greit. Selv turbulensen plaget meg ikke denne gangen. Jeg prvde se for meg alle mulige scenarioer for hvordan dette kunne g, og forsvant helt i mitt eget hode. Plutselig landet vi p Gardermoen, og jeg slo hodet i vinduskanten jeg hadde lent meg mot. Jeg hadde duppet av i noen minutter, og fikk slappet av en bitteliten stund. Metningen min var kt til 92% og pulsen min var nede p 113. Jeg satte meg opp og begynte trippe nervst i setet mitt. Jeg s toppen av hodet til Eldar, og akkurat da var det nok til roe meg. Snart fikk jeg holde han i hnda igjen. "N m du ha masse lykke til videre!". Den snille ambulansefly-mannen tok meg i hnda og smilte varmt til meg.

Plutselig gikk alt utrolig fort. Ut av flyet. Opp p kveldens tredje bre. Spent fast. Eldar i fremsetet. Jeg bak i ambulansen. Jakke av. Blodtrykksmler p. Oksygen p. Bllys p. 50 kilometer igjen. Jeg kjente at jeg ble mer og mer nervs for hvert minutt som gikk, men ogs at jeg begynte glede meg mer og mer. Jeg var nervs for at vi ikke skulle komme frem i tide, og kikket p klokken hele tiden. For hvert minutt som gikk var jeg ett skritt nrmere operasjonsstuen. Jeg hadde enda ikke ftt noe kontrabeskjed om at noe var galt, s jeg tillot meg selv ha ett bittelite hp, for frste gang i lpet av disse timene. Jeg hadde mistet tellingen p hvor lenge vi hadde reist, men telte ned minuttene til ?tidsfristen?. Jeg s for meg at det hadde vrt bilulykke og at vi mtte st kjempe lenge i k, og at jeg ikke kom til rekke det. At de nye lungene forsvant like foran ynene mine. Jeg kikket p klokka igjen. Den ste ambulanse-arbeideren som satt bak sammen med meg s p meg og spurte om noe var galt, siden jeg s litt bekymret ut. Jeg fortalte henne at jeg var bekymret for tiden, med tanke p hvordan vret og forholdene ute var. "Jeg tror absolutt ikke du trenger tenke p at vi ikke rekker det. N kjrer vi inn i rundkjringen p Gaustad, s vi har masse tid!". Jeg kunne nesten ikke tro mine egne rer. Ambulansen senket farten, og jeg kjente at vi kjrte inn i en rundkjring. Jeg satte meg opp s godt jeg kunne til tross for at jeg var spent fast over brystet og leggene, og begynte hyperventilere av spenning N skjedde det!

Jeg ble trillet inn p akuttmottaket, og sa hade til de to koselige ambulanse-damene som tok vare p meg og Eldar den siste biten inn mot Rikshospitalet. Vi ble frt inn p ett underskelsesrom, mens to sykepleiere lp om hverandre ute i gangen for finne smitteutstyr snn at de kunne underske meg. Gule frakker. Bl hansker. Munnbind. Vernebriller. S mye styr, men snn er det vre smittepasient. Jeg hoppet opp p underskelsesbenken og ventet. Jeg mtte egentlig veldig tisse, og inns at jeg ikke hadde tisset siden jeg dro hjemmefra for flere timer siden. Jeg fikk tak i en sykepleier, og spurte om jeg vr s snill kunne f g p do fr de begynte underske meg. Hun lo og sa at selvsagt skulle f lov til det, men frst mtte jeg ta den frste dosen med de immundempende medisinene mine. Jeg fikk servert en heftig cocktail med piller, som jeg mtte svelge med s lite vann som mulig siden jeg skulle vre fastende. Jeg spurte ivrig om de hadde hrt noe om tidspunktet for operasjonen, men fikk beskjed om at de ikke hadde hrt noe enda, og at jeg bare mtte smre meg med tlmodighet.

Nye mlinger ble tatt. Blodtrykk. Oksygenmetning. En haug blodprver. Minuttene gikk. Fremdeles ingen tidspunkt for operasjonen. Klokken ble 04:00. Tidsfristen min var gtt ut. Jeg spurte sykepleier om jeg kunne begynne glede meg n, om det var helt trygt si at jeg kom til f lungene. Hun kunne ikke si noe for sikkert, men skulle g se om det var kommet noen beskjeder. Det begynte g opp for meg hva som var i ferd med og skje, og krisetankene mine maksimerte. Jeg ble livredd for at det skulle g galt. At jeg ikke kom til overleve operasjonen. Jeg fikk Eldar til legge inn fingeravtrykket sitt p mobilen min snn at han kunne oppdatere mine sosiale medier om ting ikke gikk bra. Jeg ba om f ta noen ?siste? bilder sammen med han. Og jeg grt. Jeg grt mye. Tanken p d fra Eldar, familien min og svigerfamilien min dela meg nesten i lpet av f minutter.

"Hanne Martine? N er operasjonen satt til klokken 07:00. Vi skal bare gjre klar de siste papirene dine, s skal du bli trillet opp p lungeavdelingen. Der skal du f hjelp til dusje skikkelig og gjre deg klar". Hjertet mitt hoppet over flere slag. (Bare det skrive dette n fr pulsen min til rase og trene fyller opp ynene mine). Jeg grt enda mer, og tviholdt p Bamsemann. Bamsemann er for vrig favorittbamsen min, og han har vrt med p ALLE sykehusinnleggelsene mine bortsett fra 1 i lpet av de 20 rene jeg har hatt han. Jeg fikk han av sskenbarnet mitt nr jeg fikk CF-diagnosen, fordi hun syntes s synd p meg. Det var selv hennes favorittbamse, s at jeg fikk han betyr utrolig mye!

Jeg husker ikke s veldig mye mer fr jeg satt i dusjen oppe p isolat 3057, og ble vasket av nattevakten. Jeg var bde trtt og utrolig sliten. Hun var veldig hardhendt nr hun vasket hret mitt, og fikk det ikke skikkelig bltt en gang fr hun begynte gni inn spa med noe som fltes ut som grstein. Jeg ble irritert og frustrert, og insisterte p f ta over selv. Det fikk jeg ikke lov til, siden jeg mtte spare den lille energien jeg hadde igjen til senere. Jeg spurte om jeg i hvert fall fikk lov til vaske kroppen min selv, og det fikk jeg lov til da. Heldigvis! Jeg fikk p meg rene sykehusklr, og fikk legge meg i rene sengeklr. Problemet mitt n var; Siden jeg n er helt ren, kan jeg da klemme og kysse Eldar?! Jeg var forberedt p ett nei i det jeg spurte pleier, og trene satt lst. Hun ga oss heldigvis tillatelse til klemming og kyssing ? bare ikke s alt for mye av det. Det skulle vi greie opprettholde, lovte vi.

Klokka var blitt 06:30. 30 minutter. N var jeg for alvor livredd og ufattelig glad. N var det bare 20-noen minutter til jeg ble hentet og trillet til operasjonsstua hvor jeg skulle f mte anestesisykepleiere og hvem enn som skulle styre p med meg de neste timene. Det var s alt for mye som gikk rundt i hodet mitt akkurat p dette tidspunktet. Jeg satt sammen med Eldar og grt, klemte han og grt litt til. Jeg var overbevist om at jeg kom til d. Jeg kom ikke til overleve denne operasjonen, kroppen min var for svak og sliten til klare g gjennom noe snn som dette n. Jeg fortalte Eldar gang p gang hvor hyt jeg elsket han og hvor utrolig glad jeg var for ha akkurat han her, og hvor glad jeg var for at han har holdt ut s lenge til tross for alle utfordringene vi har ftt slengt imot oss.

06:45. 15 minutter. "N har vi ordnet alle papirene dine, s da legger jeg de her, under puta di, s m du passe p levere de til anestesien nr du kommer opp. N skal dere f vre litt alene fr en av oss triller deg opp. Eldar, du kan bli med opp du ogs, men bare til gangen". Jeg fortsatte takke Eldar for at han har vrt tidenes sttte for meg gjennom alt som har skjedd de siste rene. Fra han ventet tlmodig p meg p toppen av bakken p vei til butikken p Hnes de frste gangene jeg beskte han i Kristiansand. Alle gangene han har mottatt 40 meldinger hvor jeg klaget p legene, fysioterapeutene og sykepleierne. De gangene han har kommet hjem fra lange dager p skolen og funnet meg sovende i senga, for s sette i gang med husarbeidet jeg har utsatt hele uken fordi jeg har vrt for slapp og drlig. De gangene han har trukket meg p rullebrett til butikken eller gjennom byen snn at jeg fikk kommet meg ut i frisk luft uten belaste kroppen s veldig mye. Han har vrt tidenes superhelt for meg, og jeg hpet virkelig jeg kom meg gjennom dette snn at jeg kunne gjengjelde alt han har gjort for meg nr jeg kom meg p beina etter operasjonen.

06:50. 10 minutter. Sykepleier banker forsiktig p dra, og titter inn. "Er dere klare til dra? Vi har ftt klarsignal fra stua! Er du spent n? Dette m jo vre tidenes beste gave!". Jeg trket trene og prvde roe meg. Hun hadde rett ? dette var tidenes beste gave. Jeg var overlykkelig for f denne sjansen. Nr jeg 11 mneder tidligere hadde startet hele denne prosessen med se om jeg var transplantasjonskandidat s fryktet jeg det verste. Jeg fryktet at jeg var for syk til i det hele tatt bli vurdert. Nr jeg i juli endelig havnet p transplantasjonslista var jeg forberedt p vente 1-1 r fr jeg fikk denne muligheten. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg kun noen mneder senere skulle ligge i en sykehusseng, klar for bli trillet opp p operasjonsstuen.

06:55. 5 minutter. Vi var n kommet frem, og jeg mtte si hade til Eldar. Det var det verste jeg noen sinne hadde gjort. Det var flere mennesker i gangen, s jeg turte ikke grte s mye som jeg hadde behov for. Jeg fikk en siste klem og ett siste kyss, fr Eldar mtte g tilbake p rommet. Jeg begravde hodet i puta og grt stille, mens sykepleier trillet meg videre. "Da er vi her!". Sykepleier strk meg over hret, fr hun gikk for si ifra at jeg var klar. Ut fra stua kom det en liten flokk med grnnkledde mennesker, alle med munnbind s jeg ikke kunne se annet enn ynene deres. Det gjorde meg ukomfortabel at jeg ikke kunne se hvem som skulle passe p meg, s jeg spurte om de vr s snill kunne ta av munnbindene i noen sekunder snn at jeg kunne se hvem de var. "S bra at du sier ifra om snt, s klart skal du f se hvem vi er!". Samtlige av de grnnkledde tok av seg munnbindene, og smilte varmt mot meg. Jeg flte meg med en gang mye tryggere, og ble mer og mer sikker p at dette kom til g bra. Jeg var ikke like redd, og s litt lysere p ting.

07:00. 0 minutter. Jeg hoppet over fra sykehussengen og over p operasjonsbenken. Jeg hadde sluttet grte helt, og hadde i stedet begynt smprate med overlegen og operasjons-pleierne. Jeg fikk beskjed om at jeg bare mtte sprre om det var noe jeg lurte p, og som den nysgjerrige personen jeg er betydde det at de mtte bruke mer tid p forklare ting for meg enn de fikk brukt p gjre seg klar. Jeg fikk EKG-lapper plassert over hele meg, og fikk lre hvilken rekkeflge ledningene skulle sitte i. Jeg holdt sykepleier i hnda og klemte s hardt at jeg stoppet blodtilfrselen hennes mens en annen sykepleier satte veneflon p meg. Jeg fikk vite hvordan de skulle pne meg og hvordan de skulle lukke meg nr de var ferdige. Jeg var rett og slett i himmelen!

S var tiden inne for narkosen. Jeg fikk litt beroligende i veneflonen frst, og kjente at jeg ble svimmel i noen sekunder. "Si ifra nr du holder p sovne, vennen". Jeg fortalte at jeg kun kjente bitte litt, men at det gikk over med en gang. Anestesi-legen pratet litt med overlegen, og ble enig om at de var ndt til gi meg noe sterkere p grunn av toleransen min. Det som normalt hadde sltt ut 4 store menn p flekken var ikke nok for den lille kroppen min. Jeg har alltid vrt merkelig p den mten. Har alltid tlt store mengder smertestillende og beroligende. Dessverre. De satte litt mer, og denne gangen kjente jeg at det funket bedre. "N skal du f denne masken p deg, det er bare puste vanlig. S vil jeg at du skal telle ned fra 10. Kan du gjre det?". Jeg fikk masken over nesa ett yeblikk, fr jeg kavet den av meg igjen. Jeg var ndt til si en siste ting fr jeg sovnet!

"Jeg hper dere alle fr en like fin helg som meg! Jeg er verdens heldigste, tusen takk, og god helg!!". De lo og sa god helg tilbake. Sykepleier strk meg forsiktig over panna i det jeg fikk masken p meg igjen. S ble det svart.

10.08.16

I dag er det 368 dager siden jeg flyttet ned til Kristiansand.

Hvordan ret mitt har vrt?

Helt forferdelig.

I lpet av dette ret har jeg kun sett mamma og pappa 5 ganger. Oktober, desember, april/mai, juni og juli. "Det er jo mange ganger, tenk p de som aldri ser foreldrene sine!". Det er ikke mange ganger for ei som i 19 r har vrt avhengig av foreldrene sine og som i fjor sommer aldri hadde vrt mer enn tre uker uten foreldrene sine. Jeg har jo bodd for meg selv fr, men da var det alltid bare ringe eller sende melding om at jeg ville hjem, s kom de enten og hentet meg, eller hentet meg p bussen. N bor jeg 12 timer unna, 11 timer lengre enn forrige gang, og det er skummelt. Det er ikke lengre bare sende melding og sprre om de kan hente meg, hvert besk m planlegges ned til den minste detalj, fr penger skal spares opp. Jeg savner mamma og pappa. Jeg savner lillebror. Jeg savner storesster og tanteungene mine, og jeg savner storebror. Og det gjr s vondt.

Ikke har jeg hatt noe gjre dette ret. Jeg bestemte meg jo for flytte frst etter at sknadsfristen til skoler var gtt ut, og det f seg jobb var ikke bare lett. Hver dag det siste ret har jeg gtt hjemme uten noe som helst gjre. "Aaah, det kommer til bli S godt med ett frir!". Vel gjett hva, det er det dummeste jeg har gjort, og jeg har flere ganger angret hjertertt p at jeg flyttet nr jeg gjorde. Jeg hadde skoleplass i Molde, og jeg fler meg kjempepatetisk som kastet den bort. Det sitte hjemme dag inn og dag ut er ikke s gy etter den frste mneden, tro meg. Det ble til slutt til en ond sirkel, og jeg ble helt isolert. Hadde ingenting gjre om dagene, la meg sent, stod opp sent, dro ikke ut blant mennesker fordi let's face the fact: jeg hadde ingen dra ut med. Absolutt ingen. Jeg hadde jo blitt kjent med noen herlige mennesker gjennom Eldar, men ingen jeg flte meg s p blgelengde med at jeg flte det var okei for meg sprre om finne p noe. De var Eldar sine venner, ikke mine, og selv om jeg s p de som venner s var det jo ikke sikkert at de s p meg som noe annet enn "dama til Eldar". 

Og alt dette styret med nytt sykehus, nye leger, nye sykepleiere, ny fysioterapeut, ny sosionom, ny you name it. Lange, trauste samtaler som jeg hadde hatt en milliard ganger fr, og som jeg var mkk lei av. Skalte "bli kjent-samtaler". Om jeg var negativt innstilt til det? Gjett! S var det komme inn i NAV sine systemer her nede, for en reise! Der har jeg enda ikke ftt mtt min nye saksbehandler! Hjemmehjelpen som skulle fungere som motivasjon for meg med tanke p spising og medisinering funker ikke til annet enn undvendig stress. De skulle ha vrt her p mandag. De kom aldri p mandag. Jeg satt hjemme hele mandag fra klokken 12:30 og ventet p at telefonen skulle ringe, frem til jeg klokken 18:00 ga opp hpet og inns at de ikke kom. Jeg har ftt ny psykolog oppi det hele. En mann denne gangen. Jeg har smproblemer med pne meg for menn, og skjnner ikke hvorfor jeg mtte f han nr jeg likte hun forrige s godt! 

Jeg sover lite (i skrivende stund er klokken 04:30), jeg er fylt til randen med angst, og stemmen i hodet mitt skriker "n har du vrt skadefri i snart 5 mneder, n gjr det ikke noe at du sprekker!!!!!!" hver. Eneste. Forbanna. Dag. Jeg har ogs gtt ned i vekt det siste ret, og har vrt nede p 48kg. Hurra spiseforstyrrelse! Fler meg patetisk som ikke greier bli frisk fra dette snart. I tillegg til det har jeg sluntret unna medisinering igjen de siste to ukene, noe som igjen har frt til at jeg begynner f strre vanskeligheter med puste igjen. Fler jeg ikke greier noe annet enn vre en stor bekymring for de rundt meg.

Hvordan ret mitt har vrt?

Absolutt fantastisk!

Jeg kan ikke sette ord p hvor mye jeg elsker Kristiansand, for vre helt rlig. Hver gang jeg setter en fot utfor dren, en sjelden gang iblant, s forelsker jeg meg bare mer og mer i byen. Oppdager "nye" gater, ser p forskjellige bygninger med forskjellig syn, mter nye mennesker. Og det at jeg fr dele dette med Eldar er s godt. Jeg elsker uttrykket han fr nr jeg greier g litt selv, i stedet for at han trekker meg p skateboardet som han pleier nr jeg blir for sliten. Her om dagen var vi innom Frk. Larsen, favoritt-cafen min som ligger tvers ovenfor leiligheten vr, og bare det sitte der og drikke iste og spise verdens saftigste gulrotkake var s herlig. Jeg kunne se p Eldar at han var stolt, siden det faktisk var mitt forslag at vi dro dit etter at vi var ferdig med rendet vrt den dagen. Jeg lever for snne smting for tiden, kjenner jeg. 

Om kun noen f dager begynner jeg p skolen igjen! Jeg kjenner sommerfuglene i magen bruse bare ved tanken, jeg gleder meg utrolig mye til komme videre med livet mitt og faktisk f noe gjre om dagene. Mte nye mennesker, "mine mennesker". Skape ett eget nettverk. Kunne komme hjem p ettermiddagen og ha noe fortelle Eldar om nr han spr hva jeg har gjort p, i stedet for bare peke p tv-skjermen hvor det str en eller annen serie p. Komme inn i rutiner i hverdagen. Det kommer til bli s godt!

Det jeg nesten gledet meg mest til med flytte var det f byttet sykehus. Jeg hadde ikke vrt srlig heldig med sykehuset hjemme, og hadde ved flere anledninger blitt behandlet veldig drlig der. Det tok ikke lang tid fr jeg fikk innkallelse til samtale med ny lege, og alt jeg gjorde var krysse fingrene for at denne legen skulle vre bedre enn vedkommende hjemme. Det tok ikke mange minuttene fr jeg inns at jeg var i tryggere hender der enn jeg noen gang hadde vrt, og at legen absolutt ville hjelpe meg med hva enn jeg trengte! Ville jeg ligge inne begge ukene nr jeg skulle ha kurer? Null problem! Ville jeg ha perm noen dager? Null problem! Trengte jeg at Eldar var hos meg? Da var det bare si ifra s fikset de ekstra seng p rommet mitt! Jeg var s overveldet over det faktum at jeg ble behandlet som ett menneske og faktisk fikk den hjelpen jeg trengte. Det tok heller ikke lang tid fr jeg ble hjertebarnet til noen av sykepleierene og en av de andre legene. Jeg har sykepleiere som kan finne p komme inn p rommet mitt med en kaffekopp, fr de glemmer seg helt bort sammen med meg og ikke tenker over tiden fr de kikker p klokken og innser at det har gtt nesten en time. N skal det faktisk sies at jeg hatt sykepleiere som har "kranglet" om f ha rommet mitt i tillegg, er ikke det litt kult tenke p? 

Noe av det jeg helt oppriktig grudde meg til var fysioterapi. Oppgjennom alle rene mine kan jeg telle p en hnd de jeg har gtt overens med, og det med fingre til gode. Fysioterapeuter var mitt verste mareritt, og jeg hadde en vond klump i magen nr det nrmet seg mtet med min nye fiende. Eller, jeg trodde vedkommende kom til bli det, hvertfall. Men inn p rommet mitt kommer tidenes strste solstrle. Siden dette var srdeles unormalt klarte jeg ikke la vre tenke at "ja okei s smiler hun n, men det der kommer nok til snu!". Fysioterapeuten min i dag er den av de som vet mest og har ftt hrt p mest av klagingen min av menneskene "mine" opp der til dags dato, og jeg kunne ikke tenkt meg noen bedre! Det er snart tre uker siden jeg snakket med henne sist, og jeg kan nesten ikke vente til neste avtale! Hun har to hunder, og har ved to anledninger ftt de opp p sykehuset snn at vi kunne g tur med de p omrdet. Hun har til og med tatt de med p tur selv etter at hun var ferdig p jobb! Hun klarer motivere meg p mter som ingen fysioterapeut har gjort fr, og hun klarer p en eller annen magisk mte f meg til og ta innhalasjon og drenasje uten ville kaste henne ut. All re til henne! 

I lpet av dette ret hjemmefra har jeg ftt muligheten til vise hva jeg virkelig er god for, og hva jeg faktisk klarer bare jeg gr inn for det. Det har absolutt ikke vrt enkelt vre Hanne dette ret, men jeg har klart meg. Dag for dag, uke for uke, mned for mned. Ny psykolog, denne gangen mannlig. Hadde min frste time med han forrige uke, og jeg ser frem til flere mter med han. Han var kjempekoselig, og jeg har p flelsen av at han komme til klare hjelpe meg mye. Per lrdag s har jeg verken gtt opp eller ned i vekt de to siste ukene heller, og ligger stabilt p 52kg. Jeg har hvertfall ikke gtt ned noe mer, og jeg er egentlig veldig fornyd. Psyken halter litt og det er vanskelig komme meg ut, men har heldigvis en super hjelp i Eldar som belnner meg rikelig om jeg kommer meg ut.

Ellers har jeg det egentlig ganske bra. Jeg bor i en flott toppleilighet midt i sentrum av Kristiansand, med kinoen 200m unna, og favorittcafeen tvers over gaten. Jeg har verdens fineste forlovede som sttter meg og hjelper meg med hva som helst jeg skulle trenge hjelp til, og som sttter meg gjennom alt jeg gjr. Vi har to sm rkenrotter som vi stortrives sammen med. Eldar begynner ett rsstudium i filosofi p UIA neste uke, samt at jeg begynner p studiespesialisering VG1. Jeg har lrt s mye om meg selv og det vre "voksen" dette ret, og jeg gleder meg til flere r hvor jeg kan fortsette vokse som dette! 

01.06.16

Det ble veldig brtt sommer her p srlandet, og i dag er jeg rimelig sikker p at temperaturen har bikket 30 grader! Sola har sttt p i hele dag, og fuglene kvitrer fra morgen til kveld. Srlandet er s vakkert om sommeren, og jeg fler meg rett og slett superheldig som fr lov til oppleve min aller frste sommer her nede! Innlagt p ett rom p sykehuset, med utsikt til garasjen hvor ambulansene plasseres nr de ikke er i bruk, hvor jeg er s ensom at jeg tok meg selv i svare p NSB-reklamens sprsml "HAR DU noen gang tatt toget over Dovrefjellet?" med ett hyt og tydelig "jaa, for jeg m over der nr jeg skal hjem til mamma og pappa!"...

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal klage like mye i dette innlegget som jeg har gjort tidligere, og at jeg for en gangs skyld skal prve vre litt positiv! N begynner ting g fremover for meg, og jeg kjenner jeg har utrolig mye motivasjon til egenbehandling og medisinering for tiden.

Frst og strst av alt, s har jeg og Eldar funnet oss leilighet sammen! Bare oss to! Selv om det har vrt ett minne for livet bo i kollektiv med de jeg har gjort (bde p godt og vondt) s kjenner jeg at det skal bli veldig godt flytte inn sammen med bare Eldar om en mned, og jeg ser veldig frem til det. Vi har funnet oss en kjempekoselig leilighet hvor vrt soverom blir p samme plan som kjkken og stue, og jeg tror det kommer til hjelpe meg mye i kampen om f i meg mat. Slipper pine meg selv ved dra meg opp ei trapp "bare" for spise. Sliter jo en del med leddsmerter i knr og hofter, og vet med meg selv at jeg helst ikke belaster de med mindre jeg absolutt er ndt. Som nr jeg m p toalettet, for eksempel, med tanke p at toalettet er i underetasjen nr vi flytter.

Enda en gladnyhet! I forrige innlegg s hadde jeg jo skt p skole. I etterkant har jeg og sosionomen her oppe p sykehuset skt p SMI-skolen her i Kristiansand. Snn som jeg har forsttt det, s er det en skole for oss som har utfordringer med ta skole over vanlig lp. Litt snn som Fannefjord VGS jeg gikk p hjemme i Molde fr jeg bestemte meg for bli srlending! Vel, fra hsten av, s blir jeg student igjen! For gjett hvem som har ftt skoleplass (det er meg)! Kjenner det skal bli utrolig godt komme inn i rutine igjen, og f lov til fle meg som ett "normalt" menneske med skole og lekser. Og endelig har jeg noe som er "mitt". Det siste ret har jeg savnet ha noe eget styre med, og egne venner henge med. Jeg er jo evig takknemlig for alle de skjnne og herlige menneskene jeg har ftt bli kjent med via Eldar, Jannicke og Line, men en del av meg sier at de er "deres" venner, og ikke mine. En del av meg sier ogs at de sikkert ikke ser p meg som en s god venn som jeg ser p de, og at det derfor er uakseptabelt av meg sende de en melding for hre om de vil finne p noe med meg. Den delen av meg sier ogs veldig klart og tydelig ifra at om de sier ja, s gjr de det nok bare ut av sympati. Skal ikke vre lett vre Hanne! 

Om 15 dager str Iron Maiden konsert med pappa og Eldar for tur, og gjett om noen gleder seg! Bare konserten i seg selv har vrt utrolig stor motivasjon for meg i det siste, med tanke p at CFen har innhentet meg ganske greit. Jeg har ftt meg ny bestevenn om dagen, han heter Otto, og er en oksygentank (tok dere den? Oksygen - O2 - Otto? Jeg lover at jeg er morsom!) som jeg er ndt til ha med meg nr jeg skal noe, siden pusten min ikke klarer henge helt med for tiden. Det endelig skulle f sett ett av mine favorittband fra fr jeg var fdt er virkelig en grunn til gjre en bedre jobb fremover! Og nr jeg gr ut fra Telenor Arena, ddssliten og lykkelig, s kan jeg tenke p at jeg da har ftt sett 3 av mine 4 store band fra barndommen! AC/DC, Mtley Cre, og da Iron Maiden. Da mangler jeg bare KISS, s kan jeg d lykkelig! 

Og ikke nok med det! Om 16 dager, den 16 juni, s har jeg gtt 2 r uten kaste opp! (Sett bort i fra i fylla, men det m da vre lov?) Om jeg har vrt nr sprekke? Oh boy, gjett om jeg har!! Har spist to mltider i dag, og sliter enda med klare holde p middagen. Men jeg har klart det, og jeg er faktisk utrolig stolt av meg selv av den grunn! 

N for tiden smiler livet, og jeg kan ikke gjre annet enn smile tilbake. Har fremdeles dager hvor alt fles forgjeves og jeg bare vil gi opp, men s tenker jeg p hvor kult det blir flytte inn sammen med Eldar og hvor mye jeg kan plage han da, s da gr det bra! 

Til slutt vil jeg gi en stor shoutout til en haug damer p avdelinga som har avslrt at de er flinke til stalke, og noen av de har allerede funnet bloggen min... Er blitt s veldig glade i hele gjengen! Srlig lege Kine, sykepleier Maria og fysioterapeut Marianne, de har litt ekstra plass i den kalde klumpen i brystet mitt! 

16.03.16

Det fles ut som en evighet mellom hver gang jeg skriver ett nytt innlegg. 

Klokken er 01:37 akkurat n, i natt er frste natten p en stund jeg ikke har tatt sovemedisiner. De henger igjen dagen etterp, og jeg ender som regel opp med sovne p formiddagen, og sover gjerne i 3-4 timer midt p dagen. Om jeg fr mye ut av dagen? Ikke i det hele tatt. Tankene surrer og jager hverandre, har prvd se en episode av Supernatural i en god time n, men greier ikke fokusere. Hodet mitt trenger lufte seg, og fingrene trenger skrive igjen, s hvorfor ikke ty til bloggen. Her kan jeg vre rlig. Brutalt rlig. Selv om hemmeligheter kommer frem. Jeg beklager p forhnd til kjente og kjre som n fr vite ting de ikke visste tidligere, men ting m ut. 

01.44

Den 24 februar ble jeg innlagt p sykehuset for ny kur. Jeg var kjemperedd og grudde meg, fordi jeg visste at sprsmlet om psyken min kom til dukke opp. Som alltid. Den siste tiden har ikke vrt helt grei, og den eneste grunnen for at ingen bortsett fra Eldar visste hva som foregikk i hodet mitt var fordi ingen spurte. Men legen kom til sprre, og jeg kom til vre rlig. Som alltid. Jeg har funnet ut at det er best vre rlig om hvordan det gr for tiden, for jeg fr hvertfall ingen hjelp om jeg lyver eller lar vre svare p sprsmlet. Og n ville jeg ha hjelp. Jeg TRENGTE hjelp. Spiseforstyrrelsen min og sosialangsten min hadde slukt meg helt, og jeg var egentlig bare en klump p 51kg og som ikke klarte ta to skritt utenfor dren for hente posten uten ende opp grtende under dyna fordi det gikk forbi mennesker. Tanker om at jeg ikke fortjente leve presset p, og i lpet av en dag kunne jeg se for meg flere forskjellige mter ta livet mitt p. Ned til hver minste detalj. Prvde desperat finne p andre ting for distrahere meg fra disse tankene, men det var ikke s lett nr jeg ikke klarte komme meg ut av rommet engang. Lsningen? Sove halve dagen, tvinge i meg dagens frste mltid i 10-tiden p kvelden, og se p serier til jeg var s trtt at jeg ikke greide holde ynene pne noe mer. 

01.56

"Hvordan gr det, Hanne? Jeg s p kruven din, og s du hadde gtt ned i vekt siden sist du var her." Der kom det. Sprsmlet. Skulle jeg vre rlig og kanskje f den hjelpen jeg trengte, eller lyve og fortsette med det drittlivet jeg hadde n? Jeg var rlig. Alt sammen bare buste ut, alle tanker og flelser jeg hadde kjent p den siste tiden.
"Forresten, tror vekta deres er feil. Den viste 54kg, men den hjemme viste 52kg." rlighet varer lengst?
"Du nevnte selvmordstanker, har du hatt det fr?" Stillhet. rlig eller lyve? "Ja." Jeg var rlig. "Har du prvd ta livet ditt tidligere?" Stillhet p nytt. "Ja." Jeg var rlig. Legen ser p meg, fr hun noterer noe p arket sitt. "ERDETFORRESTENmulighetforfsnakkemedenpsykologangendeinnleggelse?jegtrengerhjelp." Jeg skvatt idet jeg hrte hva som kom ut av munnen min. Jeg var redd. Hadde dette vrt ett annet sykehus eller en annen lege hadde jeg nok heller bitt av meg tunga enn innrmme at jeg trengte hjelp, men lege Kine var st. Hun lo av de trre, dumme vitsene mine og kunne komme inn til meg bare for prate. Hun kikket opp p meg. "Det skal vi sklart ordne, Hanne-mor! Vi skal gjre alt vi kan for at du skal f den hjelpen du trenger!" Hun noterte "Psykolog!!" p arket sitt. Det forsvant 100kg av skuldrene mine. Jeg skulle f hjelp!

02.21

Fysioterapi, samtale med sosionom og mange samtaler med sykepleiere og leger stod for tur mens jeg var innlagt. Jeg og lege Kine hadde blitt enige om at nattevakten skulle sprre meg hver kveld om jeg hadde noe jeg kunne skade meg med, om jeg hadde skadet meg, og om jeg hadde hatt flere dumme tanker. For det skal jeg ha! Til tross for det drittlivet jeg hadde hatt i det siste, s hadde jeg klart la vre skade meg. Klapp p skulderen til meg selv. Jeg merket at det var lettere vre innlagt. Bde med tanke p mat, og negative tanker. Der var de ett rykk i alarm-snoren unna om noe skulle g galt, s jeg klarte presse meg selv til prve spise bde 3 og 4 ganger om dagen. Eldar hadde vrt mye borte p grunn av skolearbeid i det siste, og han var litt lengre enn 10 meter unna, s det var ikke bare ringe han om jeg trengte sttte etter ha spist.

02.28

25 februar kom fysioterapeut inn p rommet i 10-tiden. "Hvordan er formen? Orker du en innhalasjon?" Svaret var nei. Jeg var kvalm og sliten og hadde vondt i hele kroppen p grunn av medisinene. Hun kikket p meg. Tenkte litt. "Vet du hva? Hva sier du til at jeg drar hjem og henter hunden min, s gr vi en liten tur rundt sykehuset i 12-tiden?" Om Marianne fysioterapeut kjente meg? Bittelitt. Vi hadde hatt mange samtaler om hunder og jeg hadde nevnt flere ganger at jeg hadde lyst p en hund som motiverte meg til komme meg opp og ut av sengen. Jeg lyste litt opp, og nikket ivrig. "Da gjr jeg det, s sees vi etterp!" smilte hun. Mlet hennes var oppndd; f Hanne ut. 

02.45

26 februar. Jeg skulle snakke med psykiater. Var kjemperedd og nervs for at de ikke kunne tilby meg den hjelpen jeg s srt trengte. Redd for at jeg mtte fortsette kjempe meg gjennom dette s godt som alene. Jeg hadde jo Eldar som prvde s godt han klarte hjelpe meg, men han har jo ogs skole og ett sosialt liv opprettholde, og tiden og energien hans strekker ikke til til alt hver dag. Ikke klarte jeg lesse alt over p han heller. Av gammel vane s stenger jeg meg gjerne inne i min egen lille boble nr jeg har mine verste perioder, og slipper ingen inn, og ingenting ut. Og jeg vet at det trer p oss begge to nr boblen min frst sprekker. Psykologen kom. To timer gikk. Og jeg hadde nettopp tmt alle problemene og tankene mine over henne. Selvmordstanker. Skadetrang. Spiseproblemer. You name it. En liten del av meg flte for gi henne en klem og si unnskyld for se alt dette over p henne med en gang. En annen del av meg var overlykkelig for at jeg hadde klart vre rlig. Igjen. Hun noterte ting p arket sitt. "Det er absolutt mulighet for innleggelse, og du skal s absolutt f mer hjelp enn det du har ftt tidligere!" Nye 100kg forsvant fra skuldrene mine. Bare 100kg igjen.

03.00

1 mars. De siste dagene hadde vrt ganske ok. Jeg prvde fortsatt desperat f i meg mer enn ett mltid om dagen, og lyktes heldigvis. Eldar hadde endelig levert bachelor-oppgaven sin dagen i forveien, og hadde tilbragt natten p sykehuset sammen med meg. Noe jeg absolutt ikke hadde noe imot, siden jeg hater sove alene. I dag skulle jeg endelig f dra hjem p permisjon, og i morgen stod Eidsvoll for tur. Frst ventet bare en samtale med sosionom. Vi skulle prate om skole, og hun skulle hjelpe meg ske p skole. Tanken p kanskje skulle begynne p skole fra hsten av skremmer meg fremdeles, med tanke p at jeg har hatt ett frir det siste ret. Kristiansand er en noe strre by enn Molde, og angsten tar litt over nr jeg tenker p hvor store klasser jeg kan risikere havne i. Sosionomen var kjempest og koselig, og var veldig behjelpelig til ringe rundt til forskjellige mennesker som jeg aldri i verden hadde turt ringe til. Kabalen gikk endelig opp. Det var n eller aldri. Jeg logget meg inn p Vivo, og ordnet ferdig sknaden. VG1 Studiespesialisering. Kristiansand Katedralskole Gimle, Kvadraturen Skolesenter, og Vgsbygd Videregende Skole. Jeg pustet dypt inn. Lukket ynene. Trykket p knappen. Pustet ut. pnet ynene. Sknaden var sendt; jeg hadde nettopp trosset alt som kalles sosialangst og hadde endelig ftt skt p skole! Det gikk opp for meg, og jeg begynte grte av glede. Endelig skulle jeg komme meg videre i livet. I en alder av 20 skal jeg mest trolig begynne helt p nytt med utdanningen min, og kanskje f en flelse av mestring fra hsten av! 

03.14

2 mars. Alarmen min ringte. Klokken var halv 8, og det var tid for medisiner igjen. Jeg husket ikke engang at jeg sovnet kvelden fr. Det var utrolig godt f sove i sin egen seng ved siden av Eldar igjen, og ikke i en steinhard sykehusseng med en pute s tynn at den var lett forveksle med kun ett putetrekk. Jeg var ekstra sliten i dag, og visste umiddelbart at dette kom til bli en lang dag. I dag skulle vi til Eidsvoll, og jeg gledde meg kjempemye til f se svigerfamilien igjen! Eneste nedturen var reisen dit. 5 timer buss og 30min tog etter det igjen, takk! Ikke nok med det, men reise alene mtte jeg ogs. Eldar skulle reise sammen med klassen sin, siden de skulle p klassetur til Oslo og By:Larm. Trstet meg med at jeg kom frem frst, og at jeg derfor kunne kose ekstra mye med Kira fr han kom frem. Bussturen gikk greit. Ingen forsinkelser, og jeg presterte sovne. Som jeg som regel gjr nr jeg reiser. Vi var fremme p Oslo S ca 16:45, akkurat som sjfren sa. Det gjenstod bare en liten time fr jeg endelig var p plass i Eidsvoll igjen! 

03.32

7 mars. Dro fra Eidsvoll i gr. Eneste grunnen var at jeg var tom for medisiner. Ellers hadde jeg blitt der. Alarmen min ringte klokka halv 8, jeg ga fra meg ett hylytt sukk og stod opp. Sykehuset stod for tur igjen, jeg var klar for siste innspurt av kuren. Eneste jeg s frem til med denne dagen var f fortelle lege Kine om Eidsvoll-oppholdet. Jeg hadde hatt det s utrolig bra de siste dagene. Ble mtt av Therese som kom og hentet meg p togstasjonen. Aller steste og snilleste Therese, som hadde sagt ja til "sitte barnevakt" for meg denne uka. Aller steste og snilleste Therese som hadde kjpt inn sjokolademelk til meg til jeg kom, fordi aller steste og beste svigermor Tone hadde nevnt at jeg var s glad i det. Om hun kjenner meg? Bittelitt. S virkelig frem til uken i Eidsvoll, det kom til bli godt treffe mennesker jeg ikke treffer hver dag, og rett og slett f litt miljforandringer. Selvsagt kom det til bli uvant. G fra sitte hjemme alene i 10-12 timer om dagen mens Eldar iherdig jobber med bachelor-oppgaven sin, til vre med noen hele dagen. Men jeg s frem til det. 
"Heeeei, frken strken!" ld det fra drpningen. Det var lege Kine, og hun hadde verdens strste smil. ", f en klem da!" Skjnner dere hvorfor jeg liker lege Kine?
"Hvoooordan var Eidsvoll?" Og der var det gjort! En flom av setninger veltet ut av meg over hvor godt det var komme seg bort litt, og hvor godt jeg hadde blitt tatt vare p av bde mamma Tone, svigerbror rjan, Therese (kjresten til rjan) og svigersster Tea, hvor koselig jeg hadde hatt det, og hvor vondt det var dra. Fortalte henne om hvor drlig fysisk jeg hadde vrt den lrdagen, men at jeg likevel klarte spise 1 1/2 svr biff pluss fltepoteter, UTEN bli psykisk drlig etterp. Fortalte henne at jeg hadde ftt vrt ute av huset nesten hver dag, selv om det bare var en tur p butikken sammen med Therese. Fortalte henne om den ene natta jeg var psykisk drlig fordi jeg hadde spist en safarikjeks p feil tidspunkt, men at Eldar trstet meg og hjalp meg med hente meg inn igjen med en gang. Fortalte henne at jeg hadde ftt i meg flere mltider om dagen, og bare blitt bittelitt kvalm etterp, men at det gikk over med en gang. Smilet hennes ble bare strre og strre jo mer jeg fortalte. Greide ikke slutte smile jeg heller. Jeg liker Eidsvoll.

04.02

10.15

Onsdag 16 mars. Sov ca 4 timer i natt uten sovemedisiner, n blir utfordringen holde seg vken resten av dagen. Hvordan det gr med meg n? Skal jeg vre rlig? Vekten har falt igjen. Fra 56kg forrige uke, til 52kg n. Jeg sprakk p selvskadingen p lrdag. Nrmet meg ett halvt r. Gjr vondt mtte begynne p nytt, men jeg blir bare sterkere og sterkere for hver gang. I forrigrs kom jeg meg ut for hente posten UTEN grte etterp. Mestringsflelse, sa dere? P mandag reiser vi til Eidsvoll igjen, og jeg gleder meg kjempemye. Blir godt med miljforandring igjen. Ser litt mer positivt p ting n enn jeg gjorde for 4 uker siden, og det gjr veldig godt. Jeg har ftt skt om masse midler jeg har bruk for, og hper at jeg fr de innvilget. Jeg og Eldar er p utkikk etter leilighet sammen, bare vi to, og jeg kribler i magen bare ved tanken p finne en plass bo sammen med han. Jeg skal til psykologen p mandag, og jeg gleder meg til f fast rutine p det igjen, og f den hjelpen jeg trenger psykisk, for kunne finne motivasjonen til bli bedre fysisk. I april brer det hjem til mamma og pappa i Eidsvgen for frste gang siden jul, og jeg gleder meg kjempemye til se de igjen. Er blitt mye flinkere til ringe mamma bare for prate i det siste, noe jeg er veldig glad for. 

10.35

Jeg gleder meg til livet fremover.

13.09.15

Klokken er 5. Det er mrkt ute, og de eneste lydene jeg hrer er tastatur-trykkingen min og vinden som jager ute. Og pusten din. Den jevne, rolige pustingen din, som innimellom blir til hy snorking, fr den gr tilbake til en taktfast, tung pust. Du ligger helt stille med ryggen vendt mot meg. Du sover best snn, har jeg lrt. I delvis fosterstilling p venstresiden, mens du gjerne tar opp 90% av senga samtidig. Jeg klarer ikke la vre smile nr jeg ser bort p deg n og da for forsikre meg om at du har det bra. Du har alltid gjort det. Tatt opp stort sett hele sengen, gjort det til en liten hjernetrim for meg nr jeg endelig vil krype under dyna og finne en behagelig stilling tett inntil deg. Jeg stryker deg lett gjennom hret og kysser deg p pannen. Lar deg vite at jeg fremdeles er her og passer p deg. Du kryper litt tettere inntil meg og sier du elsker meg. Vi begge vet at du ikke kommer til huske noe av det i morgen tidlig, og du blir alltid like flau nr jeg minner deg p hvor stt det er. Det er vr lille ting. Sm "jeg elsker deg" i svne. Hjernetrimmen hver eneste natt nr du sovner fr meg og bestemmer deg for at du vil ligge i hele senga. Meg som til slutt finner en behagelig stilling tett inntil deg, og fingrene vre som fletter seg sammen i halvsvne. Du snorker. Sier du er glad i meg. Trekker meg tettere inntil deg snn at jeg mister den behagelige stillingen jeg fant, og snorker p nytt. At jeg nettopp mistet den superbehagelige stillingen min gjr ikke noe. Du har det bra, og det er det jeg bryr meg om. Dessuten vet jeg at om jeg snur meg over p hyresiden min s vil du snu deg etter meg. Lete etter hnda mi i svne. Trekke meg inntil deg og klemme meg. Jeg vet at du passer p meg. Til og med i svne. Akkurat da er alt perfekt. Takket vre deg.

they don't even know you, all they see is scars

Blikk som dmmer, latter fra andre som fyller hodet med negative tanker, hender som peker og mdre som snur ungene sine vekk og gr en annen vei. Sitter alene p bussen, alltid. Dmt til ikke kunne g i tskjorte. Dmt til f stygge blikk og sprsml. Dmt til leve under navnet "hun som selvskader". Dmt.

Ikke alt har vrt like lett i det siste, bde med tanke p CF og med tanke p psyken min. Har gtt i gruppebehandling i ca 2 mnd, etter ha ftt alle diagnosene mine. Det hjelper p. Harde antibiotikakurer som kunne sltt ut hvem som helst, men her sitter jeg. Helt utslitt, men det fr bare vre. Alt som skjer surrer bare rundt i hodet mitt og leker sisten. Meg mot alle tankene mine. Prver jage etter de glade, positive tankene, men ender opp med fange en av de som sender meg i kjelleren. Og snn gr dagene, en etter en. Prver holde motet oppe og komme meg opp fra kjelleren etter ha lekt sisten, noen ganger er det vanskeligere enn andre. Snne dager hater jeg, hater at jeg fant ut en mte komme meg opp og ut av kjelleren p en rask og effektiv mte. En bra, kortsiktig metode, som n i etterkant kan f meg til grte nr jeg ser nedover armen min. Arr etter arr, nye tanker om hvor fl jeg ser ut og hvordan andre m tenke p meg. Hvordan nye mennesker kommer til reagere nr de ser meg. Dmmer meg for valg jeg har gjort, og bryr seg ikke om bli kjent med meg. Det gjr vondt vite at det faktisk finnes snne mennesker. Jeg er s mye mer enn huden min, og vil ikke bli dmt av den grunn. Og for all del, sett i gang og kom med hatkommentarer om at jeg er oppmerksomhetssyk som legger ut ett snt bilde igjen, jeg bryr meg fint lite om dere. Tenk.

Innlegget ga kanskje ikke s mye mening, men jeg trengte f en liten utblsning, s ja.

Tittelen p innlegget er hentet fra Sixx:AM - Skin, og er en av de nydeligste sangene jeg vet om. Here you go!

lyve om hvordan en har det.

"Hvordan gr det egentlig med deg, Hanne Martine?" spurte favorittsykepleieren min meg. Ste, snille sykepleieren som alltid smiler og ler og tuller med meg. "Det gr bra" sa jeg forsiktig og dro ned genseren. Jeg hadde det jo egentlig ikke bra. Hadde jeg hatt det bra hadde jeg ikke trengt grte meg til svn, eller skade meg selv. Hadde jeg hatt det bra hadde jeg ikke begravd meg i dyna med macen fremfor meg og lagt ut alle de teite tankene mine og bilder av arra mine p Tumblr eller Twitter for f sympati.

I fjor mistet jeg bestefar. Det er noe av det verste som kunne skje meg. Tidligere hadde jeg hatt drlige dager hvor jeg dro p besk til bestemor og bestefar for bli oppmuntret. f en bestefarklem etterfulgt av standard-sprsmlet hans om hvordan det gikk med kjrligheten hjalp alltid p humret. sitte i sofaen og se p at bestemor la kabal, og at bestefar leste Tex Viller mens jeg drakk bringebr-saft og spiste marmorkake var det koseligste jeg visste. Stillheten som ble brutt av bestefars-klokka som tikket tungt og hyt. "j, je fikk an tell g opp!" Bestemor som for en gangs skyld fikk kabalen til g opp, og bestefar som rett etterp kunne si med den hese, ste stemmen sin, "s flink du e kjrringa mi" fr han lo hyt. Det var vondt vite at jeg ikke lengre kunne dra til bestefar og hre p historiene hans fra han var sjmann. Jeg mistet noen som ikke kan erstattes, p lik linje med resten av familien min, og livet begynte g p trynet. VIRKELIG, p trynet.

Ikke lenge etterp mistet jeg den personen som har vrt der for meg i rundt 3 r, hvorav mellom 1,5 og 2 r som min kjreste. Ting som vi ikke mente ble sagt, og jeg s ikke lengre noen grunn til st opp. Bestefar var borte, gutten jeg elsket hadde kalt meg ting jeg ikke vil nevne og sagt ting han ikke mente, men som likevel satte spor.

Hsten kom, og videregende stod for tur. Jeg var s nervs for at jeg ikke kom til passe inn, og for at jeg skulle bli utsttt fra klassen, med tanke p at jeg ble det p barneskolen. Jeg kom heldigvis i klasse med Erik og Guro, som gikk p samme trinn som meg i Eidsvgen. Snn at jeg hadde noen som kjente meg og visste at jeg kunne mtte bli mye borte. Jeg ventet noen uker med fortelle om CFen, for jeg ville ikke at frsteintrykket deres skulle vre en sykling, men at de skulle bli kjent med meg fr de ble kjent med sykdommen min. Noen av de i klassen hadde lest bloggen min, og visste en del fra fr, men det var likevel godt f sagt det til alle sammen, for s bli omfavnet av de etterp hvor de lovte at de aldri kom til fryse meg ut. Klassen min er fantastisk, og uten deres sttte hadde det vrt vanskelig fortsette p skolen til tider.

Sykehustur etter sykehustur etter sykehustur, velkommen til 2013! Det gikk gjerne 2 uker mellom kurene, noe som slet veldig p kroppen. Jeg flte meg alene, nr jeg l innlagt p sykehuset i 2 uker om gangen uten se klassen min. Depresjonen som har trt p siden bestefar gikk bort kom for alvor frem. Jeg hadde mye vondt, var mye sliten og kastet opp alt jeg spiste. Jeg klarte ikke mer, jeg hatet livet og hadde det ikke bra. Smertestillende funket ikke, og jeg flte jeg var ndt til gjre noe. Jeg gikk p badet, satte p musikk og satte meg p gulvet. Kutt. Det kjentes bra. Kuttkutt. Det svei, jeg hadde klart forflytte smerten fra inni kroppen til lret. Jeg hadde klart det jeg ville klare. Jeg flte meg straks bedre.

"Hvordan har du det egentlig, Hanne Martine?" Jeg satt hos psykologen p sykehuset. Flere sykepleiere og leger hadde sett arrene mine som ikke lengre bare var p lrene, men ogs p hnden min. Jeg hadde ftt time til psykologen, min verste frykt. Jeg likte ikke prate om problemene mine til venner og familie, og jeg kom hvertfall ikke til klare prate med en fremmed. "Helt greit egentlig" svarte jeg sakte. Kikket ned p arrene mine og tenkte meg om. Hadde jeg det egentlig bra? Alts, jeg hadde verdens beste kjreste, nettvenner som stilte opp for meg, familie som var her for meg, ja, jo jeg hadde det egentlig ganske bra. "Om du har det bra, hvorfor skader du deg da?" Det kunne jeg ikke svare p. Jeg tenkte meg om igjen. Kanskje jeg ikke hadde det s bra likvel? Kjresten bor 7 timer unna meg, de fleste vennene mine har jeg mtt p nettet, og det var ingen bortsett fra mamma som visste hvordan jeg hadde det.

Jeg prver s godt jeg kan ikke skade meg selv, men nr ting alltid butter mot meg s er det ikke s lett. Som om jeg alltid leter etter bra ting jeg kan delegge, for ha en grunn til kutte meg. Jeg har nettopp kranglet med bestevennen min, noe som var helt og holdent min feil. Jeg ga meg aldri, som om hjernen min var innstilt p delegge. Hadde jeg hatt muligheten til forandre det hadde det vrt frsteprioriteringen min, men s mye som jeg har fucka til alt s er sjansen liten for at ting kan bli som fr. Det gjr vondt vre den som konstant skal yppe seg og ikke forst nr jeg skal holde kjeft, og ender med delegge for meg selv p flere mter. Det er i snne tilfeller jeg er glad for ha nettvennene mine, familien min og kjresten som sttter meg og sier at jeg ikke er s hpls som jeg fler meg til tider. Forhpentligvis blir jeg henvist til en psykolog her i Molde snart, som kan hjelpe meg med bli bedre. slippe skuffe kjresten som tror s mye p at jeg klarer slutte skade meg, slippe at folk skal se p meg som en person som setter meg selv i offerrollen og ber om oppmerksomhet, slipper at familien skal bekymre seg for hva jeg gjr p hybelen.

For all del, dette innlegget er ikke skrevet for gjre noen lei seg, for oppmerksomhetsskyld eller for at folk skal tro at jeg er en liten taper som bare har det vondt, men for at folk skal f ett innblikk i hvordan livet mitt er akkurat n. Takk.

siden sist

Utrolig nok har jeg beskende p bloggen min selv om jeg ikke blogger, det er kult. Det har skjedd s utrolig mye i det siste, s har ikke hatt tid til tenke p bloggen rett og slett. Har egentlig ikke noe blogge om n heller, s kan jo bare ramse opp positive ting som har skjedd i det siste!

- jeg har endelig ftt vrt p Green Day konsert, med All Time Low og Kaiser Chiefs som oppvarming! Kan virkelig ikke beskrive hvor utrolig fantastisk det var, jeg kommer aldri til glemme den kvelden. Takket vre utrolig herlige folk (Emma hjerte) s ble konserten ett minne for livet. Tenk f se 3 av favorittbandene sine p en og samme konsert! Og i tillegg mte ei venninne fra twitter som du aldri har mtt, og en person du har kjent i 4 r men aldri mtt.


Emma, jeg er glad i deg!

- har takket ja til plass p MKMED2, alts medier og kommunikasjon VG2. Det var en stor lettelse f plass, nr jeg har vrt s mye borte fra skolen frste ret.

- har mtt nye, fantastiske mennesker, og ftt god kontakt med en person jeg har brydd meg om i lang tid. Det er s godt mte mennesker jeg fler meg trygg p og som jeg kan vre meg selv rundt. Det er ikke mange av de, for jeg kommer fra en plass der dmme folk er omtrent som en hobby.


tidenes drligste bilde... Sander hjerte

Og best av alt:

- JEG HAR FTT MEG HYBEEEEL! Skal leie en skikkelig fin hybel hos ett utrolig hyggelig par kun noen minutter fra skolen. Fikk vite det i dag at jeg fikk hybelen, og mtte holde meg for ikke hyle og juble i telefonen med min nvrende hybelvertinne. Skal dele hybel sammen med ei 20 r gammel jente, s er 99% sikker p f ha medisinene mine i fred i kjleskapet. Gleder meg utrolig mye til flytte hjemmefra, skal bli godt slippe pendle i to timer hver eneste dag, og st opp klokken halv 5-5 hver morgen, og slippe legge seg 9-halv 10 p kvelden.

Det er s godt at livet endelig smiler til meg igjen! Hper det fortsetter som dette!

sm hydepunkt

I det siste har det uheldigvis vrt mye inn og ut av sykehus, av og p med nye medisiner. Det har virkelig trt p en tenringskropp, s det ha sm hydepunkt i lpet av en dag blir veldig satt pris p. Det kan vre alt fra


- vite at favorittbamsen din som du har hatt med deg p alle sykehusbesk i 14 r alltid er der for deg.


- f hre favorittsangen sin like fr en skal legge seg.


- f se bestevenninnen sin igjen etter en lang stund, og vite at alle bekymringer forsvinner.


- vite at uansett hva det er, s har du alltid den ene personen du kan fortelle det til.


- finne den nye favorittfilmen din. (Ja, Pitch Perfect er den nye favorittfilmen min)

- at den kjekke favorittlegen din kommer inn p sykehusrommet ditt og sitter i nesten en time og prater med deg, om alt fra Green Day og Mac til probiotika og oppstart av neste kur.

- prate med en av de personene som alltid fr deg i godt humr p facebookchat (denne gr til deg, Lvik!)


- finne sin nye favoritt godtepose i butikken. Helt klart ett hydepunkt!


- vite at du har venner som venter p deg nr du kommer hjem fra sykehuset.

Det er s klart mange andre hydepunkt som hjelper nr du har en drlig periode, hvor du ikke fler for gjre noe. Men det strste hydepunktet av alt m vre komme hjem fra 2 uker p sykehuset, og f en stor mamma-klem, etterfulgt av en pappa-klem. Etterfulgt av bli overfalt fra en liten nakenfis som gliser og bukker til deg. f sove i sin egen seng uten mtte bekymre seg for falle ut er ogs en ting jeg setter pris p.

Det er s lite som skal til for gjre dagen til en person s utrolig mye bedre. S tenk litt p det, og smil og si hei til den neste personen du gr forbi p gata. Det gjr faktisk en forskjell.