16.03.18

Tenk deg at du har pustet gjennom ett sugerør i 22 år. At hver gang du reiste deg opp fra sofaen snublet du i oksygenslangen sånn at oksygenkateteret ditt falt ut fra nesa og du ikke fikk puste. At du ble andpusten og kjempesliten av å smøre deg brødskiver, og måtte sitte på do-lokket i 10 minutter etter at du hadde vasket hendene før du hadde energi til å gå ut fra badet.

Tenk deg at du aldri klarer å være sosiale fordi kroppen din ikke er sterk nok til at du klarer tanken på å gå utfor døren for å være sammen med andre mennesker. At flere og flere av vennene dine slutter å spørre om du vil være med ut, fordi du mest trolig kommer til å si nei uansett.

Tenk deg at du tilbringer mesteparten av tiden din innlagt og isolert på ett sykehus hvor du ikke får lov til å gå ut av sykehusrommet fordi du har en smittsom bakterie som ingen andre pasienter burde få - som spiser deg opp fra innsiden og ut. At du må ringe på sykepleieren hver gang du er tørst eller sulten. At du må gå på do i ett bekken som står i en do-stol ved siden av sengen din, fordi du er for slappe til å komme dere ut på do.

Tenk deg at det er vinter, og du ikke vet om du får feiret jul med dine nærmeste fordi du kanskje må ligge på sykehuset. At det mest trolig er din siste jul fordi du er så syk, og mest trolig ikke kommer til å få oppleve neste sommer. 

Tenk deg at alt du gjør er å sitte og vente på telefonen som kommer til å forandre hele livet ditt. At du hver dag er klar for å komme deg til Oslo så fort som mulig, fordi du KANSKJE skal få nye lunger. At du hver kveld er redde for å sovne, i frykt for at du aldri våkner igjen. At du hver morgen er redd for at det er for sent, og at du aldri rekker å få telefonsamtalen du ønsker deg mere enn noe annet.

Tenk deg at en kveld står på kjøkkenet sammen med familien og kjæresten din og lager deg medisiner, og at telefonen plutselig ringer. At stemmen i den andre enden ber deg komme til Rikshospitalet, fordi det er ett par lunger som venter på deg. At du har 6 timer på deg til å reise fra Eresfjord i Møre og Romsdal og helt til Oslo, som er en avstand på 516 kilometer. 

For det skjedde med meg.

Klokka 22:05 stod jeg på kjøkkenet sammen med mamma, pappa og Eldar. Jeg var på antibiotika-kur, og skulle koble opp antibiotika og lage meg innhalasjon for kvelden. Jeg var trøtt og sliten, og gledet meg til å sove om ett par timer. Jeg holdt på å koble sammen innhalasjonsutstyret mitt idet mobilen min vibrerte i lomma mi. Klokka var 22:09, og jeg begynte å lure på om noen hadde ringt feil. På skjermen mot meg lyste ett mobilnummer, og jeg tok telefonen mens jeg tasset rolig ut på soverommet for å få fred. I andre stemmen lød det en manne-stemme jeg aldri hadde hørt før. "Hei, dette er *navn*, transplantasjonskoordinator fra Rikshospitalet. Er det Hanne Martine jeg snakker med?". spurte han. Jeg, som var totalt uforberedt på å bli oppringt av ett mobilnummer, klarte ikke koble det som skjedde med en gang, og tenkte at han bare ringte for å se om jeg var kommet meg hjem til mamma og pappa uten alt for mye trøbbel, siden jeg nettopp var blitt skrevet ut fra sykehuset hjemme i Kristiansand. "Hvordan er formen din akkurat nå? Og stemmer det at du akkurat nå befinner deg i Eresfjord i Nesset kommune, hos dine foreldre?". Formen min var grei den, jeg var sliten og trøtt, men tanken på at jeg skulle få se lillebror, storebror og storesøster snart var motivasjon nok til å holde meg gående. Jeg greide ikke tenke på noe annet enn at jeg syntes det var ett utrolig merkelig tidspunkt å ringe på for å høre om hvordan det gikk med meg. "Er du alene eller har noen sammen med deg akkurat nå?". spurte stemmen. Jeg ble brått litt usikker og begynte å legge to og to sammen. Jeg reiste meg opp fra senga og begynte å gå ut fra rommet, mens jeg nølende svarte at jeg hadde noen sammen med meg. "Så bra! For du skjønner det at vi har potensielt sett ett par med lunger til deg, så vi trenger at du kommer hit så fort som mulig". Jeg var nettopp kommet meg ut i gangen, og knakk sammen midt på gulvet mens jeg omtrent ropte i telefonen og ba han gjenta seg selv. Mamma og Eldar kom løpende mot meg. Jeg gråt og greide å få frem "FINN UT AV OM DET GÅR FLY FRA MOLDE TIL OSLO FORT SOM FAEN!". Etter det husker jeg ikke mere.

Det neste jeg husker er at jeg og Eldar satt i bilen sammen med pappa, og var på vei mot Molde. Det var snøstorm og tåkete ute, og det gikk ikke akkurat fort. Pappa holdt så hardt rundt rattet at knokene hans var hvite, og han sa ingenting, noe som var unormalt til pappa å være. Vi var 10 minutter unna Eidsvåg når pappa spurte om jeg kunne ringe AMK-sentralen og be om å få ambulanse videre fra Eidsvåg og til Molde - han greide ikke kjøre lengre. Mamma satt hjemme alene i Eresfjord, og det var langt å kjøre tur-retur Molde alene etter en sånn beskjed. Vi svingte inn til ambulansefeltet, og ble møtt av to fantastiske mennesker som fikk roet ned oss alle tre. Jeg kjempet for å holde tårene inne idet jeg klemte pappa en siste gang før jeg hoppet inn i ambulansen. Jeg visste at om jeg begynte å gråte så kom pappa til å gråte, og da hadde vi aldri kommet oss noen plasser! Eldar ble plassert fremme i ambulansen, og jeg på båre bakerst. Jeg ble spent fast og fikk byttet fra oksygentanken min til oksygenet i ambulansen. Jeg var så redd, og turte ikke tillate meg selv å være glad enda. Jeg visste jo ikke om jeg faktisk kom til å få nye lunger. Jeg hadde hørt om de som hadde fått telefonen og dratt til Oslo, for så å måtte dratt hjem igjen fordi lungene ikke matchet likevel, eller noe var skjedd. Så jeg hadde bestemt meg for å ikke ha for høye forhåpninger og være for glad før jeg hadde fått tidspunkt for operasjonen og visste med sikkerhet at jeg kom til å få lungene.

Planen var at ambulansen skulle kjøre meg til Molde, og så skulle jeg ta ambulansefly fra Molde og til Gardermoen, og videre fra Gardermoen til Rikshospitalet med ambulansen. Ikke lenge etter at vi kjørte fra Eidsvågen får ambulansearbeiderne beskjed om at ambulanseflyet ikke letter fra Molde på grunn av uværet. Jeg får panikk, og konkluderte kjapt med at sjansen min var tapt, og at jeg ikke kom til å komme meg til Oslo i tide. Ikke lenge etterpå kommer det ny beskjed. Jeg blir hentet med ambulansehelikopter på Hjelset, midt mellom Eidsvåg-Molde, som skal fly meg til Ålesund, hvor det var såpass bra vær at ambulanseflyet kunne lette. Turen til Hjelset tar egentlig bare 30 minutter, men det føltes ut som vi kjørte i 4 evigheter før vi endelig kom frem. Vi fant ingen plasser helikopteret kunne lande uten problemer, og måtte derfor sperre veien for at de skulle få landet skikkelig. Det eneste JEG greide å tenke på akkurat da var at jeg syntes det var flaut å stenge veien for masse biler kun for min skyld! Jeg fikk på meg ett par svære øreklokker, og dekket til ansiktet mitt idet jeg ble halvveis løftet bort til helikopteret. De hadde bare en midlertidig stans, så propellen gikk fremdeles, og var overdøvende høy til tross for at jeg satt med øreklokker. Jeg ble løftet inn i ambulansen og spent fast på en ny båre. Jeg var nå klar for det som kom til å bli det verste med hele turen.

Helikopteret var bittelite, kaldt, og utrolig trangt. Jeg lå fastspent til båren, hvor de hadde spent beina mine så godt fast at jeg ikke fikk til å bevege de, og til slutt fikk krampe i venstrebeinet. Jeg lå der med den foret vinterjakken min, en skjorte, t-skjorte, joggebukse, ullsokker, mine elskede Doc Martens-sko og ett teppe over meg, men var likevel så kald at jeg hakket tenner. Den ene arbeideren ombord satt med hånden over ansiktet mitt hele turen, for skjermen med målingene han skulle sjekke holdt til rett over ansiktet mitt. Jeg lå med tårer i øynene og prøvde å vri meg litt unna. Jeg fikk ikke puste skikkelig fra før, og fikk puste enda mindre nå som det satt en fremmed mann med armen over ansiktet mitt. Jeg kjente ett panikkanfall var på vei til å boble over, og idet den første tårene trillet nedover kinnet så kjente jeg Eldar stryke meg oppover leggene. Det var som om han var magisk, for med en gang greide jeg å senke skuldrene og slappe litt mere av. Jeg visste at han var der, og at han gjorde alt han kunne for at dette skulle bli en behagelig reise for meg - for oss. Hele turen brukte jeg på å utøve alle mulige pusteteknikker jeg har lest om og lært oppgjennom mine snart 22 leveår, i håp om å få holdt angsten i sjakk. Plutselig skimtet jeg bygninger under oss, og kjente at vi hadde begynt nedstigningen. Pulsen økte, og jeg var sikker på at vi kom til å lande på Gardermoen så lang tid som turen hadde tatt. Jeg ble derfor utrolig skuffet og kjente hjertet sank som en stein i magen idet vi taxet inn på flyplassen og jeg leste "Ålesund Lufthavn, Vigra" på bygningen foran oss.

"Her lille venn, nå skal du få ut og strekke litt på beina! Greier du å gå bort til flyet selv eller skal vi hente rullestol til deg?". Jeg gikk ut av helikopteret og prøvde å få følelsen tilbake i føttene. Utenfor stod det ett helt team med ambulanse-arbeidere og piloter og ventet på meg. Jeg syntes det var flaut og ubehagelig at det var så mange som stresset og lagde ett så stort styr kun for min skyld, og kikket brydd ned i bakken. Den kalde luften rev og slet i de ødelagte lungene mine, og jeg gispet etter luft etter par ganger. Jeg kikket mot ambulanse-arbeideren som skulle være med meg på flyet, og fortalte at jeg ville prøve å gå selv. Jeg ble leid bort til flyet, hvor jeg ble møtt av 5 trappetrinn. "Oi se her ja, kom hit så skal jeg bære deg opp jeg!". Ambulansefly-mannen holdt frem armene og var klar til å løfte den lille, spinkle kroppen min opp de stusslige trappetrinnene. Jeg ble enda mer brydd, og sa at jeg gjerne ville gå opp selv. Ett skritt av gangen kravlet jeg meg opp. Holdt meg på liv og død fast i rekkverket, og dro meg opp. Beina mine klarte så vidt å bære meg, og det kjentes ut som at lungene var på vei til å sprette ut av brystet mitt der jeg stod. Selv med oksygenkonsentratoren min på maks, 4L/min, holdt jeg på å besvime av oksygenmangel og vondt. Like bak meg fulgte ambulansefly-mannen, klar til å ta meg imot om jeg skulle falle bakover. Like bak gikk Eldar. Min egen superhelt.

Jeg ble plassert midt i flyet, koblet til oksygenuttaket på flyet, og fikk en blodtrykksmåler rundt armen og en metningsmåler på fingeren. Pulsen hadde bikket 130, og metningen lå på mellom 85-90%, noe som var litt lavt. Jeg så etter Eldar, og så at han hadde blitt plassert bakerst i flyet. Jeg ble stresset og kjente jeg trengte å holde kjæresten min i hånda og få høre at alt kom til å ordne seg, og at alt kom til å gå bra. Dessuten var jeg sikker på at jeg ikke var den eneste av oss som var nervøs og redd akkurat der og da. "Nå tenker jeg vel at du er spent, eller hva?". Den koselige ambulansefly-mannen rakte meg ei vannflaske og smilte mot meg som om dette var det mest naturlige i hele verden. Som om det var hver dag du i en alder av 21 år og 11 måneder får telefon om at du skal få nye lunger og må bruke natta på å reise med omtrent alle fartøy Helse Norge har å tilby. Flyturen i seg selv gikk overraskende greit. Selv turbulensen plaget meg ikke denne gangen. Jeg prøvde å se for meg alle mulige scenarioer for hvordan dette kunne gå, og forsvant helt i mitt eget hode. Plutselig landet vi på Gardermoen, og jeg slo hodet i vinduskanten jeg hadde lent meg mot. Jeg hadde duppet av i noen minutter, og fikk slappet av en bitteliten stund. Metningen min var økt til 92% og pulsen min var nede på 113. Jeg satte meg opp og begynte å trippe nervøst i setet mitt. Jeg så toppen av hodet til Eldar, og akkurat da var det nok til å roe meg. Snart fikk jeg holde han i hånda igjen. "Nå må du ha masse lykke til videre!". Den snille ambulansefly-mannen tok meg i hånda og smilte varmt til meg.

Plutselig gikk alt utrolig fort. Ut av flyet. Opp på kveldens tredje båre. Spent fast. Eldar i fremsetet. Jeg bak i ambulansen. Jakke av. Blodtrykksmåler på. Oksygen på. Blålys på. 50 kilometer igjen. Jeg kjente at jeg ble mer og mer nervøs for hvert minutt som gikk, men også at jeg begynte å glede meg mer og mer. Jeg var nervøs for at vi ikke skulle komme frem i tide, og kikket på klokken hele tiden. For hvert minutt som gikk var jeg ett skritt nærmere operasjonsstuen. Jeg hadde enda ikke fått noe kontrabeskjed om at noe var galt, så jeg tillot meg selv å ha ett bittelite håp, for første gang i løpet av disse timene. Jeg hadde mistet tellingen på hvor lenge vi hadde reist, men telte ned minuttene til ?tidsfristen?. Jeg så for meg at det hadde vært bilulykke og at vi måtte stå kjempe lenge i kø, og at jeg ikke kom til å rekke det. At de nye lungene forsvant like foran øynene mine. Jeg kikket på klokka igjen. Den søte ambulanse-arbeideren som satt bak sammen med meg så på meg og spurte om noe var galt, siden jeg så litt bekymret ut. Jeg fortalte henne at jeg var bekymret for tiden, med tanke på hvordan været og forholdene ute var. "Jeg tror absolutt ikke du trenger å tenke på at vi ikke rekker det. Nå kjører vi inn i rundkjøringen på Gaustad, så vi har masse tid!". Jeg kunne nesten ikke tro mine egne ører. Ambulansen senket farten, og jeg kjente at vi kjørte inn i en rundkjøring. Jeg satte meg opp så godt jeg kunne til tross for at jeg var spent fast over brystet og leggene, og begynte å hyperventilere av spenning Nå skjedde det!

Jeg ble trillet inn på akuttmottaket, og sa hade til de to koselige ambulanse-damene som tok vare på meg og Eldar den siste biten inn mot Rikshospitalet. Vi ble ført inn på ett undersøkelsesrom, mens to sykepleiere løp om hverandre ute i gangen for å finne smitteutstyr sånn at de kunne undersøke meg. Gule frakker. Blå hansker. Munnbind. Vernebriller. Så mye styr, men sånn er det å være smittepasient. Jeg hoppet opp på undersøkelsesbenken og ventet. Jeg måtte egentlig veldig tisse, og innså at jeg ikke hadde tisset siden jeg dro hjemmefra for flere timer siden. Jeg fikk tak i en sykepleier, og spurte om jeg vær så snill kunne få gå på do før de begynte å undersøke meg. Hun lo og sa at selvsagt skulle få lov til det, men først måtte jeg ta den første dosen med de immundempende medisinene mine. Jeg fikk servert en heftig cocktail med piller, som jeg måtte svelge med så lite vann som mulig siden jeg skulle være fastende. Jeg spurte ivrig om de hadde hørt noe om tidspunktet for operasjonen, men fikk beskjed om at de ikke hadde hørt noe enda, og at jeg bare måtte smøre meg med tålmodighet.

Nye målinger ble tatt. Blodtrykk. Oksygenmetning. En haug blodprøver. Minuttene gikk. Fremdeles ingen tidspunkt for operasjonen. Klokken ble 04:00. Tidsfristen min var gått ut. Jeg spurte sykepleier om jeg kunne begynne å glede meg nå, om det var helt trygt å si at jeg kom til å få lungene. Hun kunne ikke si noe for sikkert, men skulle gå å se om det var kommet noen beskjeder. Det begynte å gå opp for meg hva som var i ferd med og skje, og krisetankene mine maksimerte. Jeg ble livredd for at det skulle gå galt. At jeg ikke kom til å overleve operasjonen. Jeg fikk Eldar til å legge inn fingeravtrykket sitt på mobilen min sånn at han kunne oppdatere mine sosiale medier om ting ikke gikk bra. Jeg ba om å få ta noen ?siste? bilder sammen med han. Og jeg gråt. Jeg gråt mye. Tanken på å dø fra Eldar, familien min og svigerfamilien min ødela meg nesten i løpet av få minutter.

"Hanne Martine? Nå er operasjonen satt til klokken 07:00. Vi skal bare gjøre klar de siste papirene dine, så skal du bli trillet opp på lungeavdelingen. Der skal du få hjelp til å dusje skikkelig og gjøre deg klar". Hjertet mitt hoppet over flere slag. (Bare det å skrive dette nå får pulsen min til å rase og tårene fyller opp øynene mine). Jeg gråt enda mer, og tviholdt på Bamsemann. Bamsemann er for øvrig favorittbamsen min, og han har vært med på ALLE sykehusinnleggelsene mine bortsett fra 1 ½ i løpet av de 20 årene jeg har hatt han. Jeg fikk han av søskenbarnet mitt når jeg fikk CF-diagnosen, fordi hun syntes så synd på meg. Det var selv hennes favorittbamse, så at jeg fikk han betyr utrolig mye!

Jeg husker ikke så veldig mye mer før jeg satt i dusjen oppe på isolat 3057, og ble vasket av nattevakten. Jeg var både trøtt og utrolig sliten. Hun var veldig hardhendt når hun vasket håret mitt, og fikk det ikke skikkelig bløtt en gang før hun begynte å gni inn såpa med noe som føltes ut som gråstein. Jeg ble irritert og frustrert, og insisterte på å få ta over selv. Det fikk jeg ikke lov til, siden jeg måtte spare den lille energien jeg hadde igjen til senere. Jeg spurte om jeg i hvert fall fikk lov til å vaske kroppen min selv, og det fikk jeg lov til da. Heldigvis! Jeg fikk på meg rene sykehusklær, og fikk legge meg i rene sengeklær. Problemet mitt nå var; Siden jeg nå er helt ren, kan jeg da klemme og kysse Eldar?! Jeg var forberedt på ett nei i det jeg spurte pleier, og tårene satt løst. Hun ga oss heldigvis tillatelse til klemming og kyssing ? bare ikke så alt for mye av det. Det skulle vi greie å opprettholde, lovte vi.

Klokka var blitt 06:30. 30 minutter. Nå var jeg for alvor livredd og ufattelig glad. Nå var det bare 20-noen minutter til jeg ble hentet og trillet til operasjonsstua hvor jeg skulle få møte anestesisykepleiere og hvem enn som skulle styre på med meg de neste timene. Det var så alt for mye som gikk rundt i hodet mitt akkurat på dette tidspunktet. Jeg satt sammen med Eldar og gråt, klemte han og gråt litt til. Jeg var overbevist om at jeg kom til å dø. Jeg kom ikke til å overleve denne operasjonen, kroppen min var for svak og sliten til å klare å gå gjennom noe sånn som dette nå. Jeg fortalte Eldar gang på gang hvor høyt jeg elsket han og hvor utrolig glad jeg var for å ha akkurat han her, og hvor glad jeg var for at han har holdt ut så lenge til tross for alle utfordringene vi har fått slengt imot oss.

06:45. 15 minutter. "Nå har vi ordnet alle papirene dine, så da legger jeg de her, under puta di, så må du passe på å levere de til anestesien når du kommer opp. Nå skal dere få være litt alene før en av oss triller deg opp. Eldar, du kan bli med opp du også, men bare til gangen". Jeg fortsatte å takke Eldar for at han har vært tidenes støtte for meg gjennom alt som har skjedd de siste årene. Fra han ventet tålmodig på meg på toppen av bakken på vei til butikken på Hånes de første gangene jeg besøkte han i Kristiansand. Alle gangene han har mottatt 40 meldinger hvor jeg klaget på legene, fysioterapeutene og sykepleierne. De gangene han har kommet hjem fra lange dager på skolen og funnet meg sovende i senga, for så å sette i gang med husarbeidet jeg har utsatt hele uken fordi jeg har vært for slapp og dårlig. De gangene han har trukket meg på rullebrett til butikken eller gjennom byen sånn at jeg fikk kommet meg ut i frisk luft uten å belaste kroppen så veldig mye. Han har vært tidenes superhelt for meg, og jeg håpet virkelig jeg kom meg gjennom dette sånn at jeg kunne gjengjelde alt han har gjort for meg når jeg kom meg på beina etter operasjonen.

06:50. 10 minutter. Sykepleier banker forsiktig på døra, og titter inn. "Er dere klare til å dra? Vi har fått klarsignal fra stua! Er du spent nå? Dette må jo være tidenes beste gave!". Jeg tørket tårene og prøvde å roe meg. Hun hadde rett ? dette var tidenes beste gave. Jeg var overlykkelig for å få denne sjansen. Når jeg 11 måneder tidligere hadde startet hele denne prosessen med å se om jeg var transplantasjonskandidat så fryktet jeg det verste. Jeg fryktet at jeg var for syk til å i det hele tatt bli vurdert. Når jeg i juli endelig havnet på transplantasjonslista var jeg forberedt på å vente 1-1 ½ år før jeg fikk denne muligheten. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg kun noen måneder senere skulle ligge i en sykehusseng, klar for å bli trillet opp på operasjonsstuen.

06:55. 5 minutter. Vi var nå kommet frem, og jeg måtte si hade til Eldar. Det var det verste jeg noen sinne hadde gjort. Det var flere mennesker i gangen, så jeg turte ikke gråte så mye som jeg hadde behov for. Jeg fikk en siste klem og ett siste kyss, før Eldar måtte gå tilbake på rommet. Jeg begravde hodet i puta og gråt stille, mens sykepleier trillet meg videre. "Da er vi her!". Sykepleier strøk meg over håret, før hun gikk for å si ifra at jeg var klar. Ut fra stua kom det en liten flokk med grønnkledde mennesker, alle med munnbind så jeg ikke kunne se annet enn øynene deres. Det gjorde meg ukomfortabel at jeg ikke kunne se hvem som skulle passe på meg, så jeg spurte om de vær så snill kunne ta av munnbindene i noen sekunder sånn at jeg kunne se hvem de var. "Så bra at du sier ifra om sånt, så klart skal du få se hvem vi er!". Samtlige av de grønnkledde tok av seg munnbindene, og smilte varmt mot meg. Jeg følte meg med en gang mye tryggere, og ble mer og mer sikker på at dette kom til å gå bra. Jeg var ikke like redd, og så litt lysere på ting.

07:00. 0 minutter. Jeg hoppet over fra sykehussengen og over på operasjonsbenken. Jeg hadde sluttet å gråte helt, og hadde i stedet begynt å småprate med overlegen og operasjons-pleierne. Jeg fikk beskjed om at jeg bare måtte spørre om det var noe jeg lurte på, og som den nysgjerrige personen jeg er betydde det at de måtte bruke mer tid på å forklare ting for meg enn de fikk brukt på å gjøre seg klar. Jeg fikk EKG-lapper plassert over hele meg, og fikk lære hvilken rekkefølge ledningene skulle sitte i. Jeg holdt sykepleier i hånda og klemte så hardt at jeg stoppet blodtilførselen hennes mens en annen sykepleier satte veneflon på meg. Jeg fikk vite hvordan de skulle åpne meg og hvordan de skulle lukke meg når de var ferdige. Jeg var rett og slett i himmelen!

Så var tiden inne for narkosen. Jeg fikk litt beroligende i veneflonen først, og kjente at jeg ble svimmel i noen sekunder. "Si ifra når du holder på å sovne, vennen". Jeg fortalte at jeg kun kjente bitte litt, men at det gikk over med en gang. Anestesi-legen pratet litt med overlegen, og ble enig om at de var nødt til å gi meg noe sterkere på grunn av toleransen min. Det som normalt hadde slått ut 4 store menn på flekken var ikke nok for den lille kroppen min. Jeg har alltid vært merkelig på den måten. Har alltid tålt store mengder smertestillende og beroligende. Dessverre. De satte litt mer, og denne gangen kjente jeg at det funket bedre. "Nå skal du få denne masken på deg, det er bare å puste vanlig. Så vil jeg at du skal telle ned fra 10. Kan du gjøre det?". Jeg fikk masken over nesa ett øyeblikk, før jeg kavet den av meg igjen. Jeg var nødt til å si en siste ting før jeg sovnet!

"Jeg håper dere alle får en like fin helg som meg! Jeg er verdens heldigste, tusen takk, og god helg!!". De lo og sa god helg tilbake. Sykepleier strøk meg forsiktig over panna i det jeg fikk masken på meg igjen. Så ble det svart.

10.08.16

I dag er det 368 dager siden jeg flyttet ned til Kristiansand.

Hvordan året mitt har vært?

Helt forferdelig.

I løpet av dette året har jeg kun sett mamma og pappa 5 ganger. Oktober, desember, april/mai, juni og juli. "Det er jo mange ganger, tenk på de som aldri ser foreldrene sine!". Det er ikke mange ganger for ei som i 19 år har vært avhengig av foreldrene sine og som i fjor sommer aldri hadde vært mer enn tre uker uten foreldrene sine. Jeg har jo bodd for meg selv før, men da var det alltid bare å ringe eller sende melding om at jeg ville hjem, så kom de enten og hentet meg, eller hentet meg på bussen. Nå bor jeg 12 timer unna, 11 timer lengre enn forrige gang, og det er skummelt. Det er ikke lengre bare å sende melding og spørre om de kan hente meg, hvert besøk må planlegges ned til den minste detalj, før penger skal spares opp. Jeg savner mamma og pappa. Jeg savner lillebror. Jeg savner storesøster og tanteungene mine, og jeg savner storebror. Og det gjør så vondt.

Ikke har jeg hatt noe å gjøre dette året. Jeg bestemte meg jo for å flytte først etter at søknadsfristen til skoler var gått ut, og det å få seg jobb var ikke bare lett. Hver dag det siste året har jeg gått hjemme uten noe som helst å gjøre. "Aaah, det kommer til å bli SÅ godt med ett friår!". Vel gjett hva, det er det dummeste jeg har gjort, og jeg har flere ganger angret hjerterått på at jeg flyttet når jeg gjorde. Jeg hadde skoleplass i Molde, og jeg føler meg kjempepatetisk som kastet den bort. Det å sitte hjemme dag inn og dag ut er ikke så gøy etter den første måneden, tro meg. Det ble til slutt til en ond sirkel, og jeg ble helt isolert. Hadde ingenting å gjøre om dagene, la meg sent, stod opp sent, dro ikke ut blant mennesker fordi let's face the fact: jeg hadde ingen å dra ut med. Absolutt ingen. Jeg hadde jo blitt kjent med noen herlige mennesker gjennom Eldar, men ingen jeg følte meg så på bølgelengde med at jeg følte det var okei for meg å spørre om å finne på noe. De var Eldar sine venner, ikke mine, og selv om jeg så på de som venner så var det jo ikke sikkert at de så på meg som noe annet enn "dama til Eldar". 

Og alt dette styret med nytt sykehus, nye leger, nye sykepleiere, ny fysioterapeut, ny sosionom, ny you name it. Lange, trauste samtaler som jeg hadde hatt en milliard ganger før, og som jeg var møkk lei av. Såkalte "bli kjent-samtaler". Om jeg var negativt innstilt til det? Gjett! Så var det å komme inn i NAV sine systemer her nede, for en reise! Der har jeg enda ikke fått møtt min nye saksbehandler! Hjemmehjelpen som skulle fungere som motivasjon for meg med tanke på spising og medisinering funker ikke til annet enn unødvendig stress. De skulle ha vært her på mandag. De kom aldri på mandag. Jeg satt hjemme hele mandag fra klokken 12:30 og ventet på at telefonen skulle ringe, frem til jeg klokken 18:00 ga opp håpet og innså at de ikke kom. Jeg har fått ny psykolog oppi det hele. En mann denne gangen. Jeg har småproblemer med å åpne meg for menn, og skjønner ikke hvorfor jeg måtte få han når jeg likte hun forrige så godt! 

Jeg sover lite (i skrivende stund er klokken 04:30), jeg er fylt til randen med angst, og stemmen i hodet mitt skriker "nå har du vært skadefri i snart 5 måneder, nå gjør det ikke noe at du sprekker!!!!!!" hver. Eneste. Forbanna. Dag. Jeg har også gått ned i vekt det siste året, og har vært nede på 48kg. Hurra spiseforstyrrelse! Føler meg patetisk som ikke greier å bli frisk fra dette snart. I tillegg til det har jeg sluntret unna medisinering igjen de siste to ukene, noe som igjen har ført til at jeg begynner å få større vanskeligheter med å puste igjen. Føler jeg ikke greier noe annet enn å være en stor bekymring for de rundt meg.

Hvordan året mitt har vært?

Absolutt fantastisk!

Jeg kan ikke sette ord på hvor mye jeg elsker Kristiansand, for å være helt ærlig. Hver gang jeg setter en fot utfor døren, en sjelden gang iblant, så forelsker jeg meg bare mer og mer i byen. Oppdager "nye" gater, ser på forskjellige bygninger med forskjellig syn, møter nye mennesker. Og det at jeg får dele dette med Eldar er så godt. Jeg elsker uttrykket han får når jeg greier å gå litt selv, i stedet for at han trekker meg på skateboardet som han pleier når jeg blir for sliten. Her om dagen var vi innom Frk. Larsen, favoritt-cafeén min som ligger tvers ovenfor leiligheten vår, og bare det å sitte der og drikke iste og spise verdens saftigste gulrotkake var så herlig. Jeg kunne se på Eldar at han var stolt, siden det faktisk var mitt forslag at vi dro dit etter at vi var ferdig med ærendet vårt den dagen. Jeg lever for sånne småting for tiden, kjenner jeg. 

Om kun noen få dager begynner jeg på skolen igjen! Jeg kjenner sommerfuglene i magen bruse bare ved tanken, jeg gleder meg utrolig mye til å komme videre med livet mitt og faktisk få noe å gjøre om dagene. Møte nye mennesker, "mine mennesker". Skape ett eget nettverk. Kunne komme hjem på ettermiddagen og ha noe å fortelle Eldar om når han spør hva jeg har gjort på, i stedet for å bare peke på tv-skjermen hvor det står en eller annen serie på. Komme inn i rutiner i hverdagen. Det kommer til å bli så godt!

Det jeg nesten gledet meg mest til med å flytte var det å få byttet sykehus. Jeg hadde ikke vært særlig heldig med sykehuset hjemme, og hadde ved flere anledninger blitt behandlet veldig dårlig der. Det tok ikke lang tid før jeg fikk innkallelse til samtale med ny lege, og alt jeg gjorde var å krysse fingrene for at denne legen skulle være bedre enn vedkommende hjemme. Det tok ikke mange minuttene før jeg innså at jeg var i tryggere hender der enn jeg noen gang hadde vært, og at legen absolutt ville hjelpe meg med hva enn jeg trengte! Ville jeg ligge inne begge ukene når jeg skulle ha kurer? Null problem! Ville jeg ha perm noen dager? Null problem! Trengte jeg at Eldar var hos meg? Da var det bare å si ifra så fikset de ekstra seng på rommet mitt! Jeg var så overveldet over det faktum at jeg ble behandlet som ett menneske og faktisk fikk den hjelpen jeg trengte. Det tok heller ikke lang tid før jeg ble hjertebarnet til noen av sykepleierene og en av de andre legene. Jeg har sykepleiere som kan finne på å komme inn på rommet mitt med en kaffekopp, før de glemmer seg helt bort sammen med meg og ikke tenker over tiden før de kikker på klokken og innser at det har gått nesten en time. Nå skal det faktisk sies at jeg hatt sykepleiere som har "kranglet" om å få ha rommet mitt i tillegg, er ikke det litt kult å tenke på? 

Noe av det jeg helt oppriktig grudde meg til var fysioterapi. Oppgjennom alle årene mine kan jeg telle på en hånd de jeg har gått overens med, og det med fingre til gode. Fysioterapeuter var mitt verste mareritt, og jeg hadde en vond klump i magen når det nærmet seg møtet med min nye fiende. Eller, jeg trodde vedkommende kom til å bli det, hvertfall. Men inn på rommet mitt kommer tidenes største solstråle. Siden dette var særdeles unormalt klarte jeg ikke la være å tenke at "ja okei så smiler hun nå, men det der kommer nok til å snu!". Fysioterapeuten min i dag er den av de som vet mest og har fått hørt på mest av klagingen min av menneskene "mine" oppå der til dags dato, og jeg kunne ikke tenkt meg noen bedre! Det er snart tre uker siden jeg snakket med henne sist, og jeg kan nesten ikke vente til neste avtale! Hun har to hunder, og har ved to anledninger fått de opp på sykehuset sånn at vi kunne gå tur med de på området. Hun har til og med tatt de med på tur selv etter at hun var ferdig på jobb! Hun klarer å motivere meg på måter som ingen fysioterapeut har gjort før, og hun klarer på en eller annen magisk måte å få meg til og ta innhalasjon og drenasje uten å ville kaste henne ut. All ære til henne! 

I løpet av dette året hjemmefra har jeg fått muligheten til å vise hva jeg virkelig er god for, og hva jeg faktisk klarer bare jeg går inn for det. Det har absolutt ikke vært enkelt å være Hanne dette året, men jeg har klart meg. Dag for dag, uke for uke, måned for måned. Ny psykolog, denne gangen mannlig. Hadde min første time med han forrige uke, og jeg ser frem til flere møter med han. Han var kjempekoselig, og jeg har på følelsen av at han komme til å klare å hjelpe meg mye. Per lørdag så har jeg verken gått opp eller ned i vekt de to siste ukene heller, og ligger stabilt på 52kg. Jeg har hvertfall ikke gått ned noe mer, og jeg er egentlig veldig fornøyd. Psyken halter litt og det er vanskelig å komme meg ut, men har heldigvis en super hjelp i Eldar som belønner meg rikelig om jeg kommer meg ut.

Ellers har jeg det egentlig ganske bra. Jeg bor i en flott toppleilighet midt i sentrum av Kristiansand, med kinoen 200m unna, og favorittcafeen tvers over gaten. Jeg har verdens fineste forlovede som støtter meg og hjelper meg med hva som helst jeg skulle trenge hjelp til, og som støtter meg gjennom alt jeg gjør. Vi har to små ørkenrotter som vi stortrives sammen med. Eldar begynner ett årsstudium i filosofi på UIA neste uke, samt at jeg begynner på studiespesialisering VG1. Jeg har lært så mye om meg selv og det å være "voksen" dette året, og jeg gleder meg til flere år hvor jeg kan fortsette å vokse som dette! 

01.06.16

Det ble veldig brått sommer her på sørlandet, og i dag er jeg rimelig sikker på at temperaturen har bikket 30 grader! Sola har stått på i hele dag, og fuglene kvitrer fra morgen til kveld. Sørlandet er så vakkert om sommeren, og jeg føler meg rett og slett superheldig som får lov til å oppleve min aller første sommer her nede! Innlagt på ett rom på sykehuset, med utsikt til garasjen hvor ambulansene plasseres når de ikke er i bruk, hvor jeg er så ensom at jeg tok meg selv i å svare på NSB-reklamens spørsmål "HAR DU noen gang tatt toget over Dovrefjellet?" med ett høyt og tydelig "jaa, for jeg må over der når jeg skal hjem til mamma og pappa!"...

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal klage like mye i dette innlegget som jeg har gjort tidligere, og at jeg for en gangs skyld skal prøve å være litt positiv! Nå begynner ting å gå fremover for meg, og jeg kjenner jeg har utrolig mye motivasjon til egenbehandling og medisinering for tiden.

Først og størst av alt, så har jeg og Eldar funnet oss leilighet sammen! Bare oss to! Selv om det har vært ett minne for livet å bo i kollektiv med de jeg har gjort (både på godt og vondt) så kjenner jeg at det skal bli veldig godt å flytte inn sammen med bare Eldar om en måned, og jeg ser veldig frem til det. Vi har funnet oss en kjempekoselig leilighet hvor vårt soverom blir på samme plan som kjøkken og stue, og jeg tror det kommer til å hjelpe meg mye i kampen om å få i meg mat. Slipper å pine meg selv ved å dra meg opp ei trapp "bare" for å spise. Sliter jo en del med leddsmerter i knær og hofter, og vet med meg selv at jeg helst ikke belaster de med mindre jeg absolutt er nødt. Som når jeg må på toalettet, for eksempel, med tanke på at toalettet er i underetasjen når vi flytter.

Enda en gladnyhet! I forrige innlegg så hadde jeg jo søkt på skole. I etterkant har jeg og sosionomen her oppe på sykehuset søkt på SMI-skolen her i Kristiansand. Sånn som jeg har forstått det, så er det en skole for oss som har utfordringer med å ta skole over vanlig løp. Litt sånn som Fannefjord VGS jeg gikk på hjemme i Molde før jeg bestemte meg for å bli sørlending! Vel, fra høsten av, så blir jeg student igjen! For gjett hvem som har fått skoleplass (det er meg)! Kjenner det skal bli utrolig godt å komme inn i rutine igjen, og få lov til å føle meg som ett "normalt" menneske med skole og lekser. Og endelig har jeg noe som er "mitt". Det siste året har jeg savnet å ha noe eget å styre med, og egne venner å henge med. Jeg er jo evig takknemlig for alle de skjønne og herlige menneskene jeg har fått bli kjent med via Eldar, Jannicke og Line, men en del av meg sier at de er "deres" venner, og ikke mine. En del av meg sier også at de sikkert ikke ser på meg som en så god venn som jeg ser på de, og at det derfor er uakseptabelt av meg å sende de en melding for å høre om de vil finne på noe med meg. Den delen av meg sier også veldig klart og tydelig ifra at om de sier ja, så gjør de det nok bare ut av sympati. Skal ikke være lett å være Hanne! 

Om 15 dager står Iron Maiden konsert med pappa og Eldar for tur, og gjett om noen gleder seg! Bare konserten i seg selv har vært utrolig stor motivasjon for meg i det siste, med tanke på at CFen har innhentet meg ganske greit. Jeg har fått meg ny bestevenn om dagen, han heter Otto, og er en oksygentank (tok dere den? Oksygen - O2 - Otto? Jeg lover at jeg er morsom!) som jeg er nødt til å ha med meg når jeg skal noe, siden pusten min ikke klarer å henge helt med for tiden. Det å endelig skulle få sett ett av mine favorittband fra før jeg var født er virkelig en grunn til å gjøre en bedre jobb fremover! Og når jeg går ut fra Telenor Arena, dødssliten og lykkelig, så kan jeg tenke på at jeg da har fått sett 3 av mine 4 store band fra barndommen! AC/DC, Mötley Crüe, og da Iron Maiden. Da mangler jeg bare KISS, så kan jeg dø lykkelig! 

Og ikke nok med det! Om 16 dager, den 16 juni, så har jeg gått 2 år uten å kaste opp! (Sett bort i fra i fylla, men det må da være lov?) Om jeg har vært nær å sprekke? Oh boy, gjett om jeg har!! Har spist to måltider i dag, og sliter enda med å klare å holde på middagen. Men jeg har klart det, og jeg er faktisk utrolig stolt av meg selv av den grunn! 

Nå for tiden smiler livet, og jeg kan ikke gjøre annet enn å smile tilbake. Har fremdeles dager hvor alt føles forgjeves og jeg bare vil gi opp, men så tenker jeg på hvor kult det blir å flytte inn sammen med Eldar og hvor mye jeg kan plage han da, så da går det bra! 

Til slutt vil jeg gi en stor shoutout til en haug damer på avdelinga som har avslørt at de er flinke til å stalke, og noen av de har allerede funnet bloggen min... Er blitt så veldig glade i hele gjengen! Særlig lege Kine, sykepleier Maria og fysioterapeut Marianne, de har litt ekstra plass i den kalde klumpen i brystet mitt! 

16.03.16

Det føles ut som en evighet mellom hver gang jeg skriver ett nytt innlegg. 

Klokken er 01:37 akkurat nå, i natt er første natten på en stund jeg ikke har tatt sovemedisiner. De henger igjen dagen etterpå, og jeg ender som regel opp med å sovne på formiddagen, og sover gjerne i 3-4 timer midt på dagen. Om jeg får mye ut av dagen? Ikke i det hele tatt. Tankene surrer og jager hverandre, har prøvd å se en episode av Supernatural i en god time nå, men greier ikke fokusere. Hodet mitt trenger å lufte seg, og fingrene trenger å skrive igjen, så hvorfor ikke ty til bloggen. Her kan jeg være ærlig. Brutalt ærlig. Selv om hemmeligheter kommer frem. Jeg beklager på forhånd til kjente og kjære som nå får vite ting de ikke visste tidligere, men ting må ut. 

01.44

Den 24 februar ble jeg innlagt på sykehuset for ny kur. Jeg var kjemperedd og grudde meg, fordi jeg visste at spørsmålet om psyken min kom til å dukke opp. Som alltid. Den siste tiden har ikke vært helt grei, og den eneste grunnen for at ingen bortsett fra Eldar visste hva som foregikk i hodet mitt var fordi ingen spurte. Men legen kom til å spørre, og jeg kom til å være ærlig. Som alltid. Jeg har funnet ut at det er best å være ærlig om hvordan det går for tiden, for jeg får hvertfall ingen hjelp om jeg lyver eller lar være å svare på spørsmålet. Og nå ville jeg ha hjelp. Jeg TRENGTE hjelp. Spiseforstyrrelsen min og sosialangsten min hadde slukt meg helt, og jeg var egentlig bare en klump på 51kg og som ikke klarte å ta to skritt utenfor døren for å hente posten uten å ende opp gråtende under dyna fordi det gikk forbi mennesker. Tanker om at jeg ikke fortjente å leve presset på, og i løpet av en dag kunne jeg se for meg flere forskjellige måter å ta livet mitt på. Ned til hver minste detalj. Prøvde desperat å finne på andre ting for å distrahere meg fra disse tankene, men det var ikke så lett når jeg ikke klarte å komme meg ut av rommet engang. Løsningen? Sove halve dagen, tvinge i meg dagens første måltid i 10-tiden på kvelden, og se på serier til jeg var så trøtt at jeg ikke greide å holde øynene åpne noe mer. 

01.56

"Hvordan går det, Hanne? Jeg så på kruven din, og så du hadde gått ned i vekt siden sist du var her." Der kom det. Spørsmålet. Skulle jeg være ærlig og kanskje få den hjelpen jeg trengte, eller lyve og fortsette med det drittlivet jeg hadde nå? Jeg var ærlig. Alt sammen bare buste ut, alle tanker og følelser jeg hadde kjent på den siste tiden.
"Forresten, tror vekta deres er feil. Den viste 54kg, men den hjemme viste 52kg." Ærlighet varer lengst?
"Du nevnte selvmordstanker, har du hatt det før?" Stillhet. Ærlig eller lyve? "Ja." Jeg var ærlig. "Har du prøvd å ta livet ditt tidligere?" Stillhet på nytt. "Ja." Jeg var ærlig. Legen ser på meg, før hun noterer noe på arket sitt. "ERDETFORRESTENmulighetforåfåsnakkemedenpsykologangåendeinnleggelse?jegtrengerhjelp." Jeg skvatt idet jeg hørte hva som kom ut av munnen min. Jeg var redd. Hadde dette vært ett annet sykehus eller en annen lege hadde jeg nok heller bitt av meg tunga enn å innrømme at jeg trengte hjelp, men lege Kine var søt. Hun lo av de tørre, dumme vitsene mine og kunne komme inn til meg bare for å prate. Hun kikket opp på meg. "Det skal vi såklart ordne, Hanne-mor! Vi skal gjøre alt vi kan for at du skal få den hjelpen du trenger!" Hun noterte "Psykolog!!" på arket sitt. Det forsvant 100kg av skuldrene mine. Jeg skulle få hjelp!

02.21

Fysioterapi, samtale med sosionom og mange samtaler med sykepleiere og leger stod for tur mens jeg var innlagt. Jeg og lege Kine hadde blitt enige om at nattevakten skulle spørre meg hver kveld om jeg hadde noe jeg kunne skade meg med, om jeg hadde skadet meg, og om jeg hadde hatt flere dumme tanker. For det skal jeg ha! Til tross for det drittlivet jeg hadde hatt i det siste, så hadde jeg klart å la være å skade meg. Klapp på skulderen til meg selv. Jeg merket at det var lettere å være innlagt. Både med tanke på mat, og negative tanker. Der var de ett rykk i alarm-snoren unna om noe skulle gå galt, så jeg klarte å presse meg selv til å prøve å spise både 3 og 4 ganger om dagen. Eldar hadde vært mye borte på grunn av skolearbeid i det siste, og han var litt lengre enn 10 meter unna, så det var ikke bare å ringe han om jeg trengte støtte etter å ha spist.

02.28

25 februar kom fysioterapeut inn på rommet i 10-tiden. "Hvordan er formen? Orker du en innhalasjon?" Svaret var nei. Jeg var kvalm og sliten og hadde vondt i hele kroppen på grunn av medisinene. Hun kikket på meg. Tenkte litt. "Vet du hva? Hva sier du til at jeg drar hjem og henter hunden min, så går vi en liten tur rundt sykehuset i 12-tiden?" Om Marianne fysioterapeut kjente meg? Bittelitt. Vi hadde hatt mange samtaler om hunder og jeg hadde nevnt flere ganger at jeg hadde lyst på en hund som motiverte meg til å komme meg opp og ut av sengen. Jeg lyste litt opp, og nikket ivrig. "Da gjør jeg det, så sees vi etterpå!" smilte hun. Målet hennes var oppnådd; få Hanne ut. 

02.45

26 februar. Jeg skulle snakke med psykiater. Var kjemperedd og nervøs for at de ikke kunne tilby meg den hjelpen jeg så sårt trengte. Redd for at jeg måtte fortsette å kjempe meg gjennom dette så godt som alene. Jeg hadde jo Eldar som prøvde så godt han klarte å hjelpe meg, men han har jo også skole og ett sosialt liv å opprettholde, og tiden og energien hans strekker ikke til til alt hver dag. Ikke klarte jeg å lesse alt over på han heller. Av gammel vane så stenger jeg meg gjerne inne i min egen lille boble når jeg har mine verste perioder, og slipper ingen inn, og ingenting ut. Og jeg vet at det tærer på oss begge to når boblen min først sprekker. Psykologen kom. To timer gikk. Og jeg hadde nettopp tømt alle problemene og tankene mine over henne. Selvmordstanker. Skadetrang. Spiseproblemer. You name it. En liten del av meg følte for å gi henne en klem og si unnskyld for å øse alt dette over på henne med en gang. En annen del av meg var overlykkelig for at jeg hadde klart å være ærlig. Igjen. Hun noterte ting på arket sitt. "Det er absolutt mulighet for innleggelse, og du skal så absolutt få mer hjelp enn det du har fått tidligere!" Nye 100kg forsvant fra skuldrene mine. Bare 100kg igjen.

03.00

1 mars. De siste dagene hadde vært ganske ok. Jeg prøvde fortsatt desperat å få i meg mer enn ett måltid om dagen, og lyktes heldigvis. Eldar hadde endelig levert bachelor-oppgaven sin dagen i forveien, og hadde tilbragt natten på sykehuset sammen med meg. Noe jeg absolutt ikke hadde noe imot, siden jeg hater å sove alene. I dag skulle jeg endelig få dra hjem på permisjon, og i morgen stod Eidsvoll for tur. Først ventet bare en samtale med sosionom. Vi skulle prate om skole, og hun skulle hjelpe meg å søke på skole. Tanken på å kanskje skulle begynne på skole fra høsten av skremmer meg fremdeles, med tanke på at jeg har hatt ett friår det siste året. Kristiansand er en noe større by enn Molde, og angsten tar litt over når jeg tenker på hvor store klasser jeg kan risikere å havne i. Sosionomen var kjempesøt og koselig, og var veldig behjelpelig til å ringe rundt til forskjellige mennesker som jeg aldri i verden hadde turt å ringe til. Kabalen gikk endelig opp. Det var nå eller aldri. Jeg logget meg inn på Vivo, og ordnet ferdig søknaden. VG1 Studiespesialisering. Kristiansand Katedralskole Gimle, Kvadraturen Skolesenter, og Vågsbygd Videregående Skole. Jeg pustet dypt inn. Lukket øynene. Trykket på knappen. Pustet ut. Åpnet øynene. Søknaden var sendt; jeg hadde nettopp trosset alt som kalles sosialangst og hadde endelig fått søkt på skole! Det gikk opp for meg, og jeg begynte å gråte av glede. Endelig skulle jeg komme meg videre i livet. I en alder av 20 skal jeg mest trolig begynne helt på nytt med utdanningen min, og kanskje få en følelse av mestring fra høsten av! 

03.14

2 mars. Alarmen min ringte. Klokken var halv 8, og det var tid for medisiner igjen. Jeg husket ikke engang at jeg sovnet kvelden før. Det var utrolig godt å få sove i sin egen seng ved siden av Eldar igjen, og ikke i en steinhard sykehusseng med en pute så tynn at den var lett å forveksle med kun ett putetrekk. Jeg var ekstra sliten i dag, og visste umiddelbart at dette kom til å bli en lang dag. I dag skulle vi til Eidsvoll, og jeg gledde meg kjempemye til å få se svigerfamilien igjen! Eneste nedturen var reisen dit. 5 timer buss og 30min tog etter det igjen, takk! Ikke nok med det, men reise alene måtte jeg også. Eldar skulle reise sammen med klassen sin, siden de skulle på klassetur til Oslo og By:Larm. Trøstet meg med at jeg kom frem først, og at jeg derfor kunne kose ekstra mye med Kira før han kom frem. Bussturen gikk greit. Ingen forsinkelser, og jeg presterte å sovne. Som jeg som regel gjør når jeg reiser. Vi var fremme på Oslo S ca 16:45, akkurat som sjåføren sa. Det gjenstod bare en liten time før jeg endelig var på plass i Eidsvoll igjen! 

03.32

7 mars. Dro fra Eidsvoll i går. Eneste grunnen var at jeg var tom for medisiner. Ellers hadde jeg blitt der. Alarmen min ringte klokka halv 8, jeg ga fra meg ett høylytt sukk og stod opp. Sykehuset stod for tur igjen, jeg var klar for siste innspurt av kuren. Eneste jeg så frem til med denne dagen var å få fortelle lege Kine om Eidsvoll-oppholdet. Jeg hadde hatt det så utrolig bra de siste dagene. Ble møtt av Therese som kom og hentet meg på togstasjonen. Aller søteste og snilleste Therese, som hadde sagt ja til å "sitte barnevakt" for meg denne uka. Aller søteste og snilleste Therese som hadde kjøpt inn sjokolademelk til meg til jeg kom, fordi aller søteste og beste svigermor Tone hadde nevnt at jeg var så glad i det. Om hun kjenner meg? Bittelitt. Så virkelig frem til uken i Eidsvoll, det kom til å bli godt å treffe mennesker jeg ikke treffer hver dag, og rett og slett få litt miljøforandringer. Selvsagt kom det til å bli uvant. Gå fra å sitte hjemme alene i 10-12 timer om dagen mens Eldar iherdig jobber med bachelor-oppgaven sin, til å være med noen hele dagen. Men jeg så frem til det. 
"Heeeei, frøken strøken!" lød det fra døråpningen. Det var lege Kine, og hun hadde verdens største smil. "Åååå, få en klem da!" Skjønner dere hvorfor jeg liker lege Kine?
"Hvoooordan var Eidsvoll?" Og der var det gjort! En flom av setninger veltet ut av meg over hvor godt det var å komme seg bort litt, og hvor godt jeg hadde blitt tatt vare på av både mamma Tone, svigerbror Ørjan, Therese (kjæresten til Ørjan) og svigersøster Tea, hvor koselig jeg hadde hatt det, og hvor vondt det var å dra. Fortalte henne om hvor dårlig fysisk jeg hadde vært den lørdagen, men at jeg likevel klarte å spise 1 1/2 svær biff pluss fløtepoteter, UTEN å bli psykisk dårlig etterpå. Fortalte henne at jeg hadde fått vært ute av huset nesten hver dag, selv om det bare var en tur på butikken sammen med Therese. Fortalte henne om den ene natta jeg var psykisk dårlig fordi jeg hadde spist en safarikjeks på feil tidspunkt, men at Eldar trøstet meg og hjalp meg med å hente meg inn igjen med en gang. Fortalte henne at jeg hadde fått i meg flere måltider om dagen, og bare blitt bittelitt kvalm etterpå, men at det gikk over med en gang. Smilet hennes ble bare større og større jo mer jeg fortalte. Greide ikke slutte å smile jeg heller. Jeg liker Eidsvoll.

04.02

10.15

Onsdag 16 mars. Sov ca 4 timer i natt uten sovemedisiner, nå blir utfordringen å holde seg våken resten av dagen. Hvordan det går med meg nå? Skal jeg være ærlig? Vekten har falt igjen. Fra 56kg forrige uke, til 52kg nå. Jeg sprakk på selvskadingen på lørdag. Nærmet meg ett halvt år. Gjør vondt å måtte begynne på nytt, men jeg blir bare sterkere og sterkere for hver gang. I forrigårs kom jeg meg ut for å hente posten UTEN å gråte etterpå. Mestringsfølelse, sa dere? På mandag reiser vi til Eidsvoll igjen, og jeg gleder meg kjempemye. Blir godt med miljøforandring igjen. Ser litt mer positivt på ting nå enn jeg gjorde for 4 uker siden, og det gjør veldig godt. Jeg har fått søkt om masse midler jeg har bruk for, og håper at jeg får de innvilget. Jeg og Eldar er på utkikk etter leilighet sammen, bare vi to, og jeg kribler i magen bare ved tanken på å finne en plass å bo sammen med han. Jeg skal til psykologen på mandag, og jeg gleder meg til å få fast rutine på det igjen, og få den hjelpen jeg trenger psykisk, for å kunne finne motivasjonen til å bli bedre fysisk. I april bærer det hjem til mamma og pappa i Eidsvågen for første gang siden jul, og jeg gleder meg kjempemye til å se de igjen. Er blitt mye flinkere til å ringe mamma bare for å prate i det siste, noe jeg er veldig glad for. 

10.35

Jeg gleder meg til livet fremover.

13.09.15

Klokken er 5. Det er mørkt ute, og de eneste lydene jeg hører er tastatur-trykkingen min og vinden som jager ute. Og pusten din. Den jevne, rolige pustingen din, som innimellom blir til høy snorking, før den går tilbake til en taktfast, tung pust. Du ligger helt stille med ryggen vendt mot meg. Du sover best sånn, har jeg lært. I delvis fosterstilling på venstresiden, mens du gjerne tar opp 90% av senga samtidig. Jeg klarer ikke la være å smile når jeg ser bort på deg nå og da for å forsikre meg om at du har det bra. Du har alltid gjort det. Tatt opp stort sett hele sengen, gjort det til en liten hjernetrim for meg når jeg endelig vil krype under dyna og finne en behagelig stilling tett inntil deg. Jeg stryker deg lett gjennom håret og kysser deg på pannen. Lar deg vite at jeg fremdeles er her og passer på deg. Du kryper litt tettere inntil meg og sier du elsker meg. Vi begge vet at du ikke kommer til å huske noe av det i morgen tidlig, og du blir alltid like flau når jeg minner deg på hvor søtt det er. Det er vår lille ting. Små "jeg elsker deg" i søvne. Hjernetrimmen hver eneste natt når du sovner før meg og bestemmer deg for at du vil ligge i hele senga. Meg som til slutt finner en behagelig stilling tett inntil deg, og fingrene våre som fletter seg sammen i halvsøvne. Du snorker. Sier du er glad i meg. Trekker meg tettere inntil deg sånn at jeg mister den behagelige stillingen jeg fant, og snorker på nytt. At jeg nettopp mistet den superbehagelige stillingen min gjør ikke noe. Du har det bra, og det er det jeg bryr meg om. Dessuten vet jeg at om jeg snur meg over på høyresiden min så vil du snu deg etter meg. Lete etter hånda mi i søvne. Trekke meg inntil deg og klemme meg. Jeg vet at du passer på meg. Til og med i søvne. Akkurat da er alt perfekt. Takket være deg. 

they don't even know you, all they see is scars

Blikk som dømmer, latter fra andre som fyller hodet med negative tanker, hender som peker og mødre som snur ungene sine vekk og går en annen vei. Sitter alene på bussen, alltid. Dømt til ikke kunne gå i tskjorte. Dømt til å få stygge blikk og spørsmål. Dømt til å leve under navnet "hun som selvskader". Dømt.

Ikke alt har vært like lett i det siste, både med tanke på CF og med tanke på psyken min. Har gått i gruppebehandling i ca 2 mnd, etter å ha fått alle diagnosene mine. Det hjelper på. Harde antibiotikakurer som kunne slått ut hvem som helst, men her sitter jeg. Helt utslitt, men det får bare være. Alt som skjer surrer bare rundt i hodet mitt og leker sisten. Meg mot alle tankene mine. Prøver å jage etter de glade, positive tankene, men ender opp med å fange en av de som sender meg i kjelleren. Og sånn går dagene, en etter en. Prøver å holde motet oppe og komme meg opp fra kjelleren etter å ha lekt sisten, noen ganger er det vanskeligere enn andre. Sånne dager hater jeg, hater at jeg fant ut en måte å komme meg opp og ut av kjelleren på en rask og effektiv måte. En bra, kortsiktig metode, som nå i etterkant kan få meg til å gråte når jeg ser nedover armen min. Arr etter arr, nye tanker om hvor fæl jeg ser ut og hvordan andre må tenke på meg. Hvordan nye mennesker kommer til å reagere når de ser meg. Dømmer meg for valg jeg har gjort, og bryr seg ikke om å bli kjent med meg. Det gjør vondt å vite at det faktisk finnes sånne mennesker. Jeg er så mye mer enn huden min, og vil ikke bli dømt av den grunn. Og for all del, sett i gang og kom med hatkommentarer om at jeg er oppmerksomhetssyk som legger ut ett sånt bilde igjen, jeg bryr meg fint lite om dere. Tenk.

Innlegget ga kanskje ikke så mye mening, men jeg trengte å få en liten utblåsning, så ja. 

Tittelen på innlegget er hentet fra Sixx:AM - Skin, og er en av de nydeligste sangene jeg vet om. Here you go! 

å lyve om hvordan en har det.

"Hvordan går det egentlig med deg, Hanne Martine?" spurte favorittsykepleieren min meg. Søte, snille sykepleieren som alltid smiler og ler og tuller med meg. "Det går bra" sa jeg forsiktig og dro ned genseren. Jeg hadde det jo egentlig ikke bra. Hadde jeg hatt det bra hadde jeg ikke trengt å gråte meg til søvn, eller skade meg selv. Hadde jeg hatt det bra hadde jeg ikke begravd meg i dyna med macen fremfor meg og lagt ut alle de teite tankene mine og bilder av arra mine på Tumblr eller Twitter for å få sympati. 

I fjor mistet jeg bestefar. Det er noe av det verste som kunne skje meg. Tidligere hadde jeg hatt dårlige dager hvor jeg dro på besøk til bestemor og bestefar for å bli oppmuntret. Å få en bestefarklem etterfulgt av standard-spørsmålet hans om hvordan det gikk med kjærligheten hjalp alltid på humøret. Å sitte i sofaen og se på at bestemor la kabal, og at bestefar leste Tex Viller mens jeg drakk bringebær-saft og spiste marmorkake var det koseligste jeg visste. Stillheten som ble brutt av bestefars-klokka som tikket tungt og høyt. "Åj, je fikk an tell å gå opp!" Bestemor som for en gangs skyld fikk kabalen til å gå opp, og bestefar som rett etterpå kunne si med den hese, søte stemmen sin, "så flink du e kjærringa mi" før han lo høyt. Det var vondt å vite at jeg ikke lengre kunne dra til bestefar og høre på historiene hans fra han var sjømann. Jeg mistet noen som ikke kan erstattes, på lik linje med resten av familien min, og livet begynte å gå på trynet. VIRKELIG, på trynet.

Ikke lenge etterpå mistet jeg den personen som har vært der for meg i rundt 3 år, hvorav mellom 1,5 og 2 år som min kjæreste. Ting som vi ikke mente ble sagt, og jeg så ikke lengre noen grunn til å stå opp. Bestefar var borte, gutten jeg elsket hadde kalt meg ting jeg ikke vil nevne og sagt ting han ikke mente, men som likevel satte spor. 

Høsten kom, og videregående stod for tur. Jeg var så nervøs for at jeg ikke kom til å passe inn, og for at jeg skulle bli utstøtt fra klassen, med tanke på at jeg ble det på barneskolen. Jeg kom heldigvis i klasse med Erik og Guro, som gikk på samme trinn som meg i Eidsvågen. Sånn at jeg hadde noen som kjente meg og visste at jeg kunne måtte bli mye borte. Jeg ventet noen uker med å fortelle om CFen, for jeg ville ikke at førsteintrykket deres skulle være en sykling, men at de skulle bli kjent med meg før de ble kjent med sykdommen min. Noen av de i klassen hadde lest bloggen min, og visste en del fra før, men det var likevel godt å få sagt det til alle sammen, for så å bli omfavnet av de etterpå hvor de lovte at de aldri kom til å fryse meg ut. Klassen min er fantastisk, og uten deres støtte hadde det vært vanskelig å fortsette på skolen til tider.

Sykehustur etter sykehustur etter sykehustur, velkommen til 2013! Det gikk gjerne 2 uker mellom kurene, noe som slet veldig på kroppen. Jeg følte meg alene, når jeg lå innlagt på sykehuset i 2 uker om gangen uten å se klassen min. Depresjonen som har tært på siden bestefar gikk bort kom for alvor frem. Jeg hadde mye vondt, var mye sliten og kastet opp alt jeg spiste. Jeg klarte ikke mer, jeg hatet livet og hadde det ikke bra. Smertestillende funket ikke, og jeg følte jeg var nødt til å gjøre noe. Jeg gikk på badet, satte på musikk og satte meg på gulvet. Kutt. Det kjentes bra. Kuttkutt. Det svei, jeg hadde klart å forflytte smerten fra inni kroppen til låret. Jeg hadde klart det jeg ville klare. Jeg følte meg straks bedre.

"Hvordan har du det egentlig, Hanne Martine?" Jeg satt hos psykologen på sykehuset. Flere sykepleiere og leger hadde sett arrene mine som ikke lengre bare var på lårene, men også på hånden min. Jeg hadde fått time til psykologen, min verste frykt. Jeg likte ikke å prate om problemene mine til venner og familie, og jeg kom hvertfall ikke til å klare å prate med en fremmed. "Helt greit egentlig" svarte jeg sakte. Kikket ned på arrene mine og tenkte meg om. Hadde jeg det egentlig bra? Altså, jeg hadde verdens beste kjæreste, nettvenner som stilte opp for meg, familie som var her for meg, ja, jo jeg hadde det egentlig ganske bra. "Om du har det bra, hvorfor skader du deg da?" Det kunne jeg ikke svare på. Jeg tenkte meg om igjen. Kanskje jeg ikke hadde det så bra likvel? Kjæresten bor 7 timer unna meg, de fleste vennene mine har jeg møtt på nettet, og det var ingen bortsett fra mamma som visste hvordan jeg hadde det.

Jeg prøver så godt jeg kan å ikke skade meg selv, men når ting alltid butter mot meg så er det ikke så lett. Som om jeg alltid leter etter bra ting jeg kan ødelegge, for å ha en grunn til å kutte meg. Jeg har nettopp kranglet med bestevennen min, noe som var helt og holdent min feil. Jeg ga meg aldri, som om hjernen min var innstilt på å ødelegge. Hadde jeg hatt muligheten til å forandre det hadde det vært førsteprioriteringen min, men så mye som jeg har fucka til alt så er sjansen liten for at ting kan bli som før. Det gjør vondt å være den som konstant skal yppe seg og ikke forstå når jeg skal holde kjeft, og ender med å ødelegge for meg selv på flere måter. Det er i sånne tilfeller jeg er glad for å ha nettvennene mine, familien min og kjæresten som støtter meg og sier at jeg ikke er så håpløs som jeg føler meg til tider. Forhåpentligvis blir jeg henvist til en psykolog her i Molde snart, som kan hjelpe meg med å bli bedre. Å slippe å skuffe kjæresten som tror så mye på at jeg klarer å slutte å skade meg, slippe at folk skal se på meg som en person som setter meg selv i offerrollen og ber om oppmerksomhet, slipper at familien skal bekymre seg for hva jeg gjør på hybelen.

For all del, dette innlegget er ikke skrevet for å gjøre noen lei seg, for oppmerksomhetsskyld eller for at folk skal tro at jeg er en liten taper som bare har det vondt, men for at folk skal få ett innblikk i hvordan livet mitt er akkurat nå. Takk.

siden sist

Utrolig nok har jeg besøkende på bloggen min selv om jeg ikke blogger, det er kult. Det har skjedd så utrolig mye i det siste, så har ikke hatt tid til å tenke på bloggen rett og slett. Har egentlig ikke noe å blogge om nå heller, så kan jo bare ramse opp positive ting som har skjedd i det siste!

- jeg har endelig fått vært på Green Day konsert, med All Time Low og Kaiser Chiefs som oppvarming! Kan virkelig ikke beskrive hvor utrolig fantastisk det var, jeg kommer aldri til å glemme den kvelden. Takket være utrolig herlige folk (Emma hjerte) så ble konserten ett minne for livet. Tenk å få se 3 av favorittbandene sine på en og samme konsert! Og i tillegg møte ei venninne fra twitter som du aldri har møtt, og en person du har kjent i 4 år men aldri møtt.


Emma, jeg er glad i deg!

- har takket ja til plass på MKMED2, altså medier og kommunikasjon VG2. Det var en stor lettelse å få plass, når jeg har vært så mye borte fra skolen første året.

- har møtt nye, fantastiske mennesker, og fått god kontakt med en person jeg har brydd meg om i lang tid. Det er så godt å møte mennesker jeg føler meg trygg på og som jeg kan være meg selv rundt. Det er ikke mange av de, for jeg kommer fra en plass der å dømme folk er omtrent som en hobby. 


tidenes dårligste bilde... Sander hjerte

Og best av alt:

- JEG HAR FÅTT MEG HYBEEEEL! Skal leie en skikkelig fin hybel hos ett utrolig hyggelig par kun noen minutter fra skolen. Fikk vite det i dag at jeg fikk hybelen, og måtte holde meg for å ikke hyle og juble i telefonen med min nåværende hybelvertinne. Skal dele hybel sammen med ei 20 år gammel jente, så er 99% sikker på å få ha medisinene mine i fred i kjøleskapet.  Gleder meg utrolig mye til å flytte hjemmefra, skal bli godt å slippe å pendle i to timer hver eneste dag, og å stå opp klokken halv 5-5 hver morgen, og å slippe å legge seg 9-halv 10 på kvelden.

 

Det er så godt at livet endelig smiler til meg igjen! Håper det fortsetter som dette!

små høydepunkt

I det siste har det uheldigvis vært mye inn og ut av sykehus, av og på med nye medisiner. Det har virkelig tært på en tenåringskropp, så det å ha små høydepunkt i løpet av en dag blir veldig satt pris på. Det kan være alt fra


- å vite at favorittbamsen din som du har hatt med deg på alle sykehusbesøk i 14 år alltid er der for deg.


- å få høre favorittsangen sin like før en skal legge seg.


- å få se bestevenninnen sin igjen etter en lang stund, og vite at alle bekymringer forsvinner.


- å vite at uansett hva det er, så har du alltid den ene personen du kan fortelle det til.


- å finne den nye favorittfilmen din. (Ja, Pitch Perfect er den nye favorittfilmen min)

- at den kjekke favorittlegen din kommer inn på sykehusrommet ditt og sitter i nesten en time og prater med deg, om alt fra Green Day og Mac til probiotika og oppstart av neste kur.

- å prate med en av de personene som alltid får deg i godt humør på facebookchat (denne går til deg, Løvik!)


- å finne sin nye favoritt godtepose i butikken. Helt klart ett høydepunkt!


- å vite at du har venner som venter på deg når du kommer hjem fra sykehuset.

Det er så klart mange andre høydepunkt som hjelper når du har en dårlig periode, hvor du ikke føler for å gjøre noe. Men det største høydepunktet av alt må være å komme hjem fra 2 uker på sykehuset, og få en stor mamma-klem, etterfulgt av en pappa-klem. Etterfulgt av å bli overfalt fra en liten nakenfis som gliser og bukker til deg. Å få sove i sin egen seng uten å måtte bekymre seg for å falle ut er også en ting jeg setter pris på.

Det er så lite som skal til for å gjøre dagen til en person så utrolig mye bedre. Så tenk litt på det, og smil og si hei til den neste personen du går forbi på gata. Det gjør faktisk en forskjell.